Olympisk mester på 15 km fra 1968, Harald Grønningen, fyller 80 år i dag. Han er en ruvende skikkelsen i norsk skisport, og han var spydspissen på det norske landslaget under gjenreisningen av norsk langrenn på 1960-tallet. Grønningen tilhørte norgeseliten fra 1958 til 1972, og gjennom 1960-tallet var han vår mest stabile mesterskapsløper. Etter å ha tatt VM-sølv i 1962 og to OL-sølv i 1964 kunne han krone karrieren med VM-gull i stafett på hjemmebane i 1966 og OL-gull på 15 km og stafett i 1968. Skihistorie.no gratulerer med dagen, og tar et tilbakeblikk på hans lange og innholdsrike karriere.
Harald Grønningen ble født 9. oktober 1934 på gården Grønningen i Lensvik (i dag en del av Agdenes kommune). Han vokste opp i en søskenflokk på 8, med 5 brødre og 2 søstre. Alle brødrene drev med langrenn i ungdommen. Begge foreldrene døde før Harald var 15 år gammel, og det var eldstebroren Johan som tok over farsgården på Grønningen.
Broren Johan og kona hans, Anna, oppmuntret Harald til å satse på langrennssporten. Han fikk ansvar for laksefisket og et eget område til jordbærdyrking, som gjorde at han tjente penger nok om sommeren til å kunne drive med langrenn om vinteren. Johan og Anna åpnet også huset for langrennskamerater av Harald.
Senere drev Harald Grønningen med skogsarbeid ved siden av treningen, slik de fleste norske og svenske langrennsløpere gjorde på denne tiden. Dette NRK-innslag fra 1961 gir et godt innblikk i hvordan løperne kombinerte tømmerhogst og trening:
http://www.nrk.no/programmer/radio/norgesglasset/1.6786619
«Lang-Kal» eller «Elgen» som han også ble kalt, var kjent for sin karakteristiske stil, med lange, kraftfulle tak. Det så nesten ikke ut som han gikk fort sammenlignet med andre løpere, for mange av de andre hadde en mye raskere takt enn Grønningen.
(Foto: Dagbladet / Norsk Folkemuseum. Kilde: Digitalt Museum, fra Dagbladets negativarkiv som Norsk Folkemuseum overtok i 2003)
De første årene
I biografien «I det lange løp» forteller Harald selv at det var en stafett i 16-årsalderen som virkelig tente interessen for å bli en god langrennsløper. I 1953 vant han overraskende juniorklassen i Uglarennet i sitt første møte med de beste juniorene i Trøndelag, 4 sekunder foran Odd Landsem. Etter dette ble han tatt ut til junior-NM, der han tok en 6. plass. Dette gav blod på tann, og han fikk være med på arbeids- og treningsleiren som Anders Estenstad holdt på Skogstua i Hølonda. Her fikk han trene sammen med noen av de beste skiløperne i Trøndelag, bl.a. Martin Stokken og Magnar Estenstad.
I 1954 ble det ny seier i juniorklassen i Uglarennet, men bare 12. plass i junior-NM. De to påfølgende sesongene var han i militærtjeneste i Målselv i Indre Troms. Han fikk trent noe, men militærtjenesten medførte at han bare deltok i noen få, lokale konkurranser.
1957: Steget opp i norgeseliten
Foran 1957-sesongen fikk han tilbud om å bli medlem av Sportsklubben Freidig i Trondheim. Siden hjemklubben Stranda ikke hadde økonomi til å betale for at han skulle delta i konkurranser, passet dette fint. Denne sesongen fikk han sin NM-debut som senior. Det gav 9. plass på 15 km, 20. plass på 50 km og 6. plass på stafett med Freidig, der han gikk sammen med broren Arnold, og Alf Bjerkhaug.
Arnold Grønningen var også en forholdsvis god langrennsløper, med flere sterke plasseringer i NM: 10. plass NM 15 km i 1955, 13. plass 30 km i 1954, 19. plass på 30 km 1957. Enda bedre var resultatene hans i Holmenkollen: 10. plass på 50 km og 12. plass på 15 km i 1954, samt 11. plass på 15 km i 1956. Han var også med på å ta Norges lag til VM-gull i militært patruljeløp 1956 (sammen med bl.a. Kristen Kvello).
Harald Grønningen fikk også sin debut i Holmenkollen i 1957. Dette gav en sterk 11. plass på 15 km i Holmenkollen og en 19. plass på femmila, nesten 28 minutter bak vinneren. 11. plassen 15 km er kanskje enda mer imponerende når vi får vite at han hadde smurt én ski som hadde god glid, og én ski som gav godt feste!
1958: VM-deltakelse
Sommeren 1957 var han utsatt for en mannevond ku som stanget hull på bukhinnen hans. Han ble satt tilbake i treningsarbeidet, og mistet troen på at han skulle klare å kvalifisere seg for VM-laget. Men sesongen ble bedre enn forventet. I januar tok han sin første seier som senior i Uglarennet og han vant sin første KM-tittel da han 30 km i KM for Sør-Trøndelag. Under VM-mønstringsrennene på Lillehammer imponerte han med 2. plass på 15 km og 3. plass på 30 km. Han sikret en plass i VM-troppen da han tok 6. plass på 30 km og 7. plass på 15 km under NM. Han var opprinnelig bare tatt ut som reserve, men ble satt inn på laget til 15 km i stedet for Sverre Stensheim, som var helt ute av form under VM.
I sin VM-debut ble Grønningen nr 21 på 15 km. Med dette ble han nest beste nordmann, 22 sekunder foran Hallgeir Brenden, som var regjerende olympisk mester på distansen, men som slet med glatte ski. Sammenlignet med de andre norske løperne hadde han gjort det bedre enn man kunne forvente, og på et norsk lag som viste seg helt akterutseilt i langrennssporet gjennom hele mesterskapet, var Grønningen noe av den positive beholdningen. Selv fremholdt han at det hadde vært en svært lærerik tur. Han fikk muligheten til å studere stilen til de beste på nært hold, og han fikk for første gang gå i et velpreparert og skikkelig spor.
Etter VM markerte han seg med 11. plass på 15 km i Holmenkollen, samt 5. plass på 10 km og 30 km i Umeåspelen.
1959: Første NM-tittel
Til tross for VM-deltakelsen i 1958 må 1959 regnes som det endelige gjennombruddsåret for Harald Grønningen. Denne sesongen tok han sin første av i alt 9 NM-titler da han tok NM-gull på 15 km, etter at han hadde tatt sin første NM-medalje da han tok bronse på tremila to dager tidligere. Riktignok var tre av våre antatt beste løpere – Hallgeir Brenden, Håkon Brusveen og Oddmund Jensen – opptatt med prøve-OL i Squaw Valley, men Grønningens sterke løp med en seiersmargin på 46 sekunder til Sivert Fagerholt på sølvplass, tydet på at de skulle fått mer enn nok med å slå ham. En uke tidligere var det nettopp Brenden og Brusveen som hadde bedre etappetider enn Grønningen på NM-stafettens siste etappe, der Grønningen gikk Freidig opp til 8. plass.
I Holmenkollen ble det en fin 4. plass på 15 km. Han ble nest beste nordmann og vare 10 sekunder fra sin første pallplass i Kollen.
Sesongen bød også på flere utenlandsturer, bl.a. en tur til Sovjet og en tur til Polen. Tidlig i januar var Grønningen Norges eneste deltaker under de internasjonale løpene i Sverdlovsk. Han imponerte ved å bli nr 7 og beste utlending på 15 km og nr 14 på 30 km. I begge løpene ble det trukket fram at han hadde verdensmester Veikko Hakulinen bak seg på resultatlista.
En liten uke etter 4. plassen i Kollen ble han beste skandinav med 8. plass på 15 km i den årlige Czech-Marusarz-Memorial i polske Zakopane. Han måtte se seg slått av 5 polakker og 2 sveitsere, som alle behersket de vanskelige føreforholdene og de sterke stigningene bedre enn Grønningen. Løpet ble for øvrig vunnet av den unge polakken Józef Rysula, som få dager tidligere hadde vunnet den første juniorklassen i Holmenkollen.
1960: Seier både i Kollen og Lahti
Grønningen åpnet sesongen svakere enn han hadde ventet, men etter 5. plass i Monolitten (tredje beste nordmann), 16. plass på tremila i Svenska Skidspelen (beste nordmann!) og to 5. plasser i NM (15 og 30 km) var OL-plassen sikret.
Grønningen fikk sin OL-debut på 15 km med startnummer 1. Det norske laget hadde raskt fått erfare hvilke utfordringer det var for kroppen bare å bevege seg i over 2000 meters høyde, og selv om løperne var akklimatisert innen konkurransene starte, hadde de liten erfaring med å konkurrere i høyden. Grønningen forsøkte seg med en kraftig forsering i en bakke mellom 5 og 6 km og fikk betale dyrt for dette. Han brukte flere kilometer på å komme til hektene igjen og gikk til slutt inn til 11. plass i debuten.
Etter den gode OL-debuten ble Grønningen også tatt ut på det norske stafettlaget, og dette skulle gi ham hans første OL-medalje. Grønningen gjorde sin del av jobben da han holdt god kontakt med Sverige og Finland på første etappe. Han hadde lært av feilen han gjorde på 15 kilometeren og unngikk å forsere like sterkt. Dermed kunne han sende Hallgeir Brenden ut på tredje plass, 11 sekunder bak Sverige og 4 sekunder bak Finland.
Etter sterke etapper av både Brenden og Einar Østby gikk Håkon Brusveen først ut på siste etappe. Både Sverige og Sovjet var ute av dansen, og Brusveen skulle gjøre opp om gullmedaljen mot verdens beste skiløper, Veikko Hakulinen. Alle vet hvordan det gikk. Hakulinen tok inn Brusveens forsprang, og Hakulinen trakk det lengste strået i en durabelig spurtduell om seieren. Brusveen var naturlig nok skuffet over å ha tapt duellen med Hakulinen, men resten av laget var svært fornøyd med OL-sølv.
Grønningen fikk også gå femmila, etter at Reidar Andreassen var blitt syk. Det endte med en 14. plass.
Om Grønningen hadde opplevd ulempene ved å konkurrere i stor høyde mens de var i Squaw Valley, fikk han oppleve fordelene ved høydetrening da han kom hjem til Norge etter lekene. Foran Lahtispelen følte han seg i storform, og han gikk inn til seier på 15 km, 11.4 sekunder foran Arto Tiainen, Norges første seier i Lahti siden 1936. Fem dager senere vant han også 15 km i Holmenkollen, med klar margin til Hallgeir Brenden. Han ble dermed den første som har vunnet den korteste distansen både i Kollen og Lahti samme år.
1961: Gjentar bedriften fra året før
I 1961 gjentok Grønningen bedriften fra året før, ved å vinne 15 km både i Kollen og Lahti. Han markerte seg også første gang som en fremragende femmilsløper da han tok sitt første NM-gull på distansen og senere ble nr 3 på femmila i Lahti.
15 km i Kollen var for øvrig et historisk sliteløp, i tåke og tungt føre, med vinnertid på over 57 minutter! To mann var i en klasse for seg selv, og det ble en sekundstrid som Grønningen avgjorde med 4.5 sekunders margin til svenske Lars «Finnskoga-Lasse» Olsson.
I løpet av sommersesongen tok han dette året også NM-bronse i skogsløp. Gullet gikk til en annen trøndersk skiløper – Magnar Lundemo.
1962: Første individuelle mesterskapsmedalje
Innen 1962 hadde Grønningen etablert seg som Norges beste og mest stabile løper. Under NM-uka i Molde og Skien gikk han en sterk sisteetappe og sikret NM-sølv til Freidig, før han tok gull både på 50 km og 30 km. Han mislyktes imidlertid i sitt forsøk på å bli den første til å vinne alle tre NM-distansene samme år. Han fikk erfare at der var vanskelig å holde formen på toppen gjennom fire løp, og ble bare nr 9 på den avsluttende 15 km.
Under VM i Zakopane startet Grønningen med 4. plass på 30 km – den beste norske plasseringen på «den vanskelige tremila» siden distansen ble satt på mesterskapsprogrammet åtte år tidligere. Grønningen var knapt minuttet bak vinneren, finske Eero Mäntyranta, og snaut 20 sekunder bak bronsevinneren, italienske Giulio de Florian.
Deretter gikk han inn til sin første individuelle mesterskapsmedalje da han tok VM-sølv på 15 km, halvminuttet bak den suverene verdensmesteren, svenske Assar Rönnlund. Det var for øvrig sterk norsk laginnsats med bronse til Einar Østby og 4. plass til Magnar Lundemo.
Etter den sterke norske innsatsen på 15 km var optimismen stor foran stafetten. Denne gang sviktet imidlertid alle de norske løperne etter tur, og da Grønningen gikk ut på siste etappe var gullkampen allerede avgjort til Sveriges fordel. Norge lå på 4. plass, bare 14 sekunder bak Finland og Sovjet. Han satte alt inn på å ta igjen russeren og sikre norsk bronse, men han lyktes ikke.
Grønningen avsluttet mesterskapet med 5. plass på femmila. Sixten Jernberg vant en suveren tittel, men bak ham var det jevnt om de øvrige medaljene, og Grønningen var bare 19 sekunder fra sølvmedaljen og 16.5 sekunder fra bronsemedaljen. Han hadde gått raskere enn de to medaljevinnerne (Rönnlund og Hämäläinen) den siste mila, men ikke nok til å ta dem igjen.
I Lahti fullførte Grønningen sin seiersrekke da han vant 15 km for tredje gang på rad, og fikk vandrepokalen til odel og eie. Han tok også 2. plass på femmila dagen etterpå. Femmila i Lahti bød på store smøreutfordringer og ble en helnorsk affære. Sverre Stensheim vant, nesten 5 minutter foran Grønningen, med Magnar Lundemo på tredjeplass. Dette var for øvrig de eneste nordmennene som deltok i løpet.
Etter sin tredje seier i Lahti skrev for øvrig Aftenposten på kommentarplass:
Har vi overhodet hatt en større skiløper enn Harald Grønningen? Det er naturlig at et slikt spørsmål reiser seg når en og samme mann vinner Lahtisspelens 15-kilometer tre år på rad og har chansen til å gjøre det samme i Holmenkollen.
Aftenposten sammenlignet Grønningen med store navn som Lauritz Bergendahl, Thorleif Haug, Johan Grøttumsbråten, Hallgeir Brenden selv om han fortsatt ikke hadde noen individuell mesterskapstriumf.
Han klarte imidlertid ikke å fullføre sin trippel-double, idet han måtte se seg slått med 15 sekunder av sin nemesis – Eero Mäntyranta – på 15 km i Kollen. To dager senere gikk han til 4. plass på Kollen-femmila.
1963: To nye NM-gull
Grønningen gjorde et nytt forsøk på å ta tre NM-gull, men nok en gang feilet han etter å ha vunnet tremila og femmila. Han måtte imidlertid nøye seg med bronse på 15 km, bak Reidar Hjermstad og Einar Østby.
Det ble også et nytt NM-sølv i stafett, denne gang for hjemklubben Lensvik. Både for Freidig i 1962 og Lensvik i 1963 gikk Harald Grønningen på lag med yngstebroren, Reidar. I junioralderen var Reidar Grønningen et vel så stort talent som Harald. I 1960 ble han nr 4 i juniorklassen i Holmenkollen. Han tok sølv i junior-NM 1961, slått av Gjermund Eggen, men foran Jo Eggen og Odd Martinsen. Samme år vant han juniorklassen både i Svenska Skidspelen og i Östersund. I Holmenkollen ble han bare nr 6 i juniorklassen dette året, men likevel beste nordmann (det var vanskelige smøreforhold i Kollen dette året, og seieren i juniorklassen gikk overraskende til polske Stanislaw Staszel foran landsmannen Josef Karpiel). En skade satte dessverre en stopper for hans videre karriere.
Under prøve-OL i Innsbruck viste Harald Grønningen at han behersket løypene i Seefeld. Det ble 3. plass på 30 km og 5. plass på 15 km.
Han droppet Lahtispelen dette året. I stedet reiste han sammen med en gruppe nordiske skiløpere til Japan, der de konkurrerte i det som skulle ble OL-løyper 9 år senere. Her ble han nr 3 på 15 km, slått – typisk nok – av de to som frarøvet ham både VM- og OL-gull – Eero Mäntyranta og Assar Rönnlund.
Han pådro seg imidlertid sykdom på Japan-turen, og var nok ikke fullt restituert til løpene i Holmenkollen, der han bare ble nr 18 på 15 km og nr 11 på femmila. Han kom imidlertid sterkere tilbake helt på tampen av sesongen. I Kirunaspelen i begynnelsen av april tok han først 2. plass på 15 km, noen små sekunder bak Mäntyranta. Dagen etter fikk han solid revansje på 30 km. Føret var særdeles trådt, og Grønningen og Mäntyranta møttes i parløp. Men det ble aldri noen duell av dette parløpet. Grønningen vant en suveren seier.
1964: Sterk OL-innsats, men Mäntyranta ble for sterk.
Grønningen vant fire OL-uttaksløp i januar 1964 og var regnet som vårt klart sterkeste kort foran OL i Innsbruck, som startet i slutten av januar. Like før OL skulle starte ble imidlertid Grønningen syk, slik flere av de andre norske langrennsløperne også ble. Mindre enn uke før OL-åpningen var han plaget av tett nese og vond hals. En hestekur fra den norske legen, dr. Birger Tvedt, hindret heldigvis feber. Alt ble forsøkt for å få vårt beste langrennskort frisk til OL, og de fikk tak i en spesialist som behandlet ham tre ganger om dagen. Grønningen ble friskmeldt tidsnok til å bli påmeldt åpningsdistansen 30 km, men han følte seg ikke sikker på sin egen form.
Selv på løpsdagen var han usikker, og han åpnet i moderat tempo. Sekunderingene var såpass gode at han etter hvert forstod at han kunne være med og kjempe om medalje. Etter cirka 18 km passerte han en løper som i farten kom til å tråkke på tuppen av Grønningens ski. Skituppen brakk heldigvis ikke helt av, og den skrapte heller ikke nedi snøen, men han ble nervøs for nye krevende utforkjøringer mot slutten av løpet og ville helst bytte ski. Ved 26 km stod Kristen Kvello, som bestemte at Grønningen måtte fullføre løpet med brukket skitupp hvis han ville være med og kjempe om medalje. Den suverene vinneren, finske Eero Mäntyranta, var det ingenting å gjøre med, men Grønningen slo sovjetrusseren Igor Vorontsjikhin med 13 sekunder og tok OL-sølv, hans første individuelle OL-medalje – med brukket skitupp og sykdom kort tid før lekene begynte.
Tre dager senere var det klart for 15 km. Grønningen hadde vært heldig med trekningen og startet helt sist. Han kunne dermed kontrollere alle sine konkurrenter – først og fremst Eero Mäntyranta og Sixten Jernberg, som han regnet som de sterkeste. Men nok en gang ble finnen for sterk. Han tok tidlig ledelsen og vant til slutt med 40 sekunder. Men Grønningen klarte å holde Jernberg bak seg. I mål skilte det 7.4 sekunder i Grønningens favør, og hans andre OL-sølv var sikret.
Femmila ble en nedtur for de norske løperne, til tross for at alle fire plasserte seg blant de åtte beste, men 5. – 8. plass, med Grønningen på 6. plass, var ikke godt nok for et ambisiøst norsk lag. Trolig ville de norske løperne gjort det bedre om det ikke var blitt væromslag midt under løpet. Svenskene hadde gamblet på dette og smurt for tørrsnø, og fikk full uttelling – gull, sølv og 4. plass.
OL ble avsluttet med stafett. Det norske laget var i angrepsposisjon, og i motsetning til i Zakopane to år tidligere lyktes våre gutter godt på de tre første etappene. Nok en gang skulle Grønningen, som vår beste gjennom hele lekene, gå siste etappe. Sovjet gikk ut 13 sekunder foran, men Grønningen hadde fått luke både til Sverige (Assar Rönnlund) og Finland (Mäntyranta). Optimismen var stor i den norske leiren da Grønningen fikk kontakt med Pavel Koltsjin allerede etter et par kilometer. Men da Grønningen forsøkte å øke tempoet for å dra fra Koltsjin, ville kroppen plutselig ikke lystre. Etter hvert ble Koltsjin og Grønningen innhentet av Rönnlund og Mäntyranta. Grønningen hadde ikke krefter til å følge dem, og han kunne heller ikke følge Koltsjin da han gled i fra når de nærmet seg mål. Skuffet over at han hadde tapt medaljen for laget gikk Grønningen i mål til en ny fjerdeplass. Sykdommen han hadde pådratt seg før lekene hadde endelig tatt knekken på ham.
1965: Mislykket mellomsesong
Grønningen karakteriserte selv 1965-sesongen som «temmelig mislykket». Han åpnet sesongen bra ved å vinne Monolittrennet, 15 km i Åsarnaspelen og flere andre, mindre renn i Sverige og Finland i løpet av januar, men så måtte han bryte tremila i Svenska Skidspelen med håpløst bakglatte ski. Han reiste så hjem til Lensvik for å ta seg inn, og da ble han syk. I NM gjorde han sin dårligste innsats på mange år da han bare ble nr 7 på 50 km, og nr 10 på 15 og 30 km.
Den tidligere dobbeltvinneren fra Lahti og Kollen gikk dette året inn til 9. plass på 15 km begge steder, og måtte også bryte femmila i Lahti.
1966: Endelig mesterskapsgull
Under VM på hjemmebane skulle det endelig bli gull til Grønningen. Individuelt var han ikke med i kampen om medaljer, for første gang siden OL i 1960. Det ble bare to 7. plasser – på 30 km og 50 km, og det ble nærmest lynsjestemning hjemme i Lensvika da Grønningen ble utelatt fra det norske laget til 15 km. Han var imidlertid selvskreven på stafettlaget, der han gikk en svært god andreetappe. Odd Martinsen sendte Grønningen ut i klar ledelse, og Grønningen styrket denne ledelsen på sin etappe. Bare Gjermund Eggen hadde bedre etappetid enn Grønningen.
Dette året gikk han også Vasaloppet for første gang. Sammen med Sverre Stensheim var han lenge med i tetstriden, men til slutt kom han i mål til 9. plass, nærmere 8 minutter bak vinneren. Stensheim ble nr 3, og Grønningen mente han ville vunnet om han hadde fått like god hjelp underveis som de svenske løperne. Det var skiftende føre, og mens de norske løperne gikk med klistervoks på baklomma og måtte smøre om selv, fikk de svenske løperne hjelp til å smøre om skiene underveis.
Han klaget over at Vasaloppet ble langt og ensformig, og det fristet nok ikke til gjentakelse, for det ble med dette ene Vasaloppet for Grønningen.
Etter at sesongens store renn var avsluttet med Kollen/Lahti i midten av mars reiste ofte Grønningen fra sted til sted både i Trøndelag, Nord-Norge, Nord-Sverige og Nord-Finland og gikk renn. Rennlista er en reise i Nordens geografi. Etter Vasaloppet, som gikk i begynnelsen av mars, gikk Grønningen 27 renn, og det gav bl.a. en ny seier i Uglarennet, seier på 15 km i Gamla Karleby-spelen og seier både på 15 og 30 km i Kirunaspelen i begynnelsen av april.
1967: Sterke løp i Falun og neste års OL-løyper
Selv om han ikke hadde vært med i kampen om individuelle medaljer under VM på hjemmebane, viste han i 1967 at han fortsatt ville være med i kampen om medaljer. Han gikk denne sesongen inn til sine beste plasseringer i Svenska Skidspelen – 2. plass på tremila, bare slått av finske Kalevi Laurila med 13 sekunder, og endelig stafettseier. Grønningen bidro sterkt til at Norge tok sin andre seier på rad. Det ble imidlertid en dramatisk stafettinnspurt, der Gjermund Eggen sikret seieren, en hårsbredd foran Sveriges Assar Rönnlund.
Også under prøve-OL i Autrans, utenfor OL-byen Grenoble, viste han at han fortsatt kunne hevde seg i toppen. På 15 km ble han bare slått av Odd Martinsen.
For øvrig tok han to nye NM-gull på 15 og 30 km, samt sølv på femmila. Både nasjonalt og internasjonalt var 1967 den beste sesongen Grønningen hadde hatt siden OL-sesongen i 1964.
1968: Endelig OL-gull
Mange hadde avskrevet Harald Grønningen som «den evige toer», men «tålmodighet er en dyd» heter det, og for Harald Grønningen kom belønningen for mange års hardt treningsarbeid i langrennsløypene i hans tredje OL. Han var blitt 33 år gammel da han endelig kunne klatre til topps og motta en individuell gullmedalje. Seieren smakte nok ekstra godt siden det var erkerivalen Eero Mäntyranta som måtte se seg slått med noen små sekunder denne gang. Fire dager senere kunne han motta sitt andre OL-gull sammen med det norske stafettlaget, som endelig fikk klaff og vant en suveren seier.
Ni år etter at han vant sitt første NM-gull tok han denne sesongen også sitt 9. og siste NM-gull da han gikk til topps på tremila før avreise til OL. Han tronet dermed øverst på listen over antall NM-titler, sammen med Hallgeir Brenden. Han beholdt denne posisjonen inntil en annen trønder tok sin 10. NM-tittel i 1979 – Oddvar Brå.
1969: Ny sterk sesong og rekord i antall løp
Det ble ingen seier på Grønningen i større renn dette året, men flere sterke plasseringer: 3. plass på 15 km i Holmenkollen, 6. plass på tremila og ny stafettseier Falun
Dette året deltok han også i den italienske skiuka, der det norske laget gjorde rent bord. Grønningen tok 2. plass både på 15 km i Castello di Fiemme og 30 km i Castelrotto. På 15 km var det Johs. Harviken som ble for sterk. På tremila gikk seieren til Odd Martinsen, med Harviken på tredje plass. Sammen med Martinsen og Harviken gikk han også på det norske laget vant 3 x 10 km stafett i Folgarido – foran det norske andrelaget.
Det ble ingen nye NM-medaljer dette året. Han var nærmest på tremila, der det ble 4. plass, men det var over 50 sekunder opp til bronsen.
Han gikk sitt siste renn 20. april i Sverige. Da hadde han gått totalt 65 renn denne sesongen, hvorav 16 hadde endt med seier.
1970: VM-deltakelse uten suksess
Med NM-bronse på 15 og 50 km var Grønningen nok en gang selvskreven på det norske VM-laget – hans fjerde VM-deltakelse. Men hverken Grønningen eller de andre norske løperne hadde særlig suksess i Tsjekkoslovakiske Vysoke Tatry. Bare Odd Martinsen sørget for norske medaljer i langrennsløypa – med sølv og bronse på 15 og 30 km. For Grønningen ble det bare 9. plass på 15 km, 4. plass på stafetten og så brøt han femmila, hans aller siste VM-løp.
1971: Karrieren på hell?
NM-resultatene indikerte at Grønningen fortsatt tilhørte landets beste skiløpere, med 4. plass på 15 km og 6. plass på femmila. Men ellers hadde han ikke mye å slå i bordet med i denne mellomsesongen. Hans eneste seier av betydning kom i det årvisse Krystallrennet på Jevnaker. Han ble bare nr 17 på 15 km i Holmenkollen og brøt femmila.
1972: Fjerde OL, men uten å få gå
37 år gammel ble Grønningen tatt ut til sitt fjerde OL. Han var aktuell for laget til 15 km, men han ble syk, og dermed fikk unggutten Oddvar Brå sjansen, og Grønningen stoppet på 10 OL-starter. Med dette var han lenge den norske langrennsløperen med flest starter i OL. Ironisk nok var det Oddvar Brå som først passerte ham da han 16 år senere fikk gå 15 km og stafett i sitt femte OL og dermed endte på 11 OL-starter.
Grønningen var også lenge den norske langrennsløper som hadde tatt flest olympiske poeng (topp-6-plasseringer) inntil Vegard Ulvang og Bjørn Dæhlie overtok tronen på 90-tallet.
I sitt siste aktive år oppnådde han også hederlige plasseringer i NM: 5. plass 15 km, 6. plass 30 km og 5. plass 50 km. Han avsluttet Kollen-karrieren med 13. plass på femmila.
Etter karrieren
Uten å ha trent noe særlig deltok Grønningen i flere renn også i 1973. Han vant bl.a. det tradisjonsrike Uglarennet, 20 år etter at han vant Uglarennet første gang som junior. I NM ble det mer beskjedne plasseringer: 56. plass på 15 km og 30. plass på 30 km (inkl B-klassen??).
Etter at skikarrieren var over fikk han jobb som selger av motorsager og skogsutstyr for Jobu. Den jobben hadde han til han ble pensjonist. I tillegg ble han brukt som instruktør på Sjetlein landbruksskole for skogbrukselever.
I 1974 var han med i støtteapparatet til ski-VM i Falun, og både i 1975 og 1976 var han engasjert som trener for det Canadiske landslaget mens de var i Seefeld under prøve-OL i 1975 og OL året etterpå.
Han fortsatte å gå på ski og deltok ofte i turrenn, der han hevdet seg bra i sin aldersklasse. I 1980 tok han gull på 15 km og sølv på 30 km (klasse 45-49) da det første veteran-VM ble arrangert i Canada. Sammen med Gjermund Eggen og Berit Mørdre Lammedal var Grønningen invitert som gjest av arrangøren. I 1983 ble det to individuelle bronsemedaljer og stafett-gull under veteran-VM i Wisconsin, USA.
I 1981 gikk han for første og eneste gang Birkebeinerrennet og ble nr 4 i klasse 45-49 år. Det var tre erfarne løpere Grønningen hadde foran seg på resultatlista: Ingvar Halvorsen fra Eidsvold Værk, en garvet turløper, vant klassen foran den tidligere danske skøyteløperen Kurt Stille og tidligere Birkebeiner-vinner Niri Helleberg.
Priser og utmerkelser
I løpet av en lang karriere ble det også mange priser og utmerkelser på Grønningen:
- Holmenkollmedaljen 1961
- Salpausselkemedaljen (Lahti) 1962 (som tredje nordmann)
- Vandrepokal for 3 seire 15km i Lahti
- Olavstatuetten 1966
- Sportsjournalistenes statuett årets idrettsnavn 1961
- Æresmedlem i Lensvik, Freidig og Mikkeli skiklubb.
- Kongepokal 1963 og 1967
- Agdenes kommunes kulturpris 2003
Kilder
Stavanger Aftenblads digitale arkiv
Harald Grønningen (1967). «I det lange løp» fortalt til Arne Svendsen. 194 sider, J.W. Cappelens Forlag, Oslo, [Tilgang for norske IP-adresser på Nasjonalbibliotekets nettsider]
Endre Hyldmo (1992). «Harald Grønningen – Lang-Ka’l fra Lensvika (side 45–52)». Trøndergull : Trøndelags vinter-OL-historie. Melhus: Snøfugl. ISBN 8270831964. [Tilgang for norske IP-adresser på Nasjonalbibliotekets nettsider]
Trøndersk Skilaug, Terje By: Fakta om Harald Grønningen
Lokalhistorisk Magasin nr 1, 2014, Hans Nissen: «Harald Grønningen – skiløper og skogsarbeider» (side 22-26)
Carlo Caianiello: Ski di Fondo 1970-1981