Vi har lagt bak oss et OL der den norske medaljefangsten i langrennssporet er den beste vi noensinne har hatt (5 gull, 2 sølv og 4 bronse er like bra som OL i Salt Lake City i 2002). Likevel er det slik at smøreproblemer i midten av lekene trolig kostet oss flere medaljer.
De norske langrennsløperne er kjent for å ha gode ski helt siden smøreprosjektet ble startet i 1989. Likevel har det vært en del klassiske smørebommer fra norsk side, og smøreproblemene i Sotsji føyer seg inn i rekken av smørebommer som trolig har kostet norske løpere både gull og andre medaljer. At det bommes med smøringen på guttenes eneste OL-øvelse med individuell start er nesten blitt en tradisjon.
Under smørebommer tar vi også med feil valg av utstyr og struktur, og når vi tar det i kronologisk rekkefølge er det derfor naturlig å starte med
Tremila under VM i Falun i 1974
Allerede under oppkjøringen til VM hadde man ant at utstyrsvalget kunne bli avgjørende i Falun, særlig om det ble tungt føre. De nye glassfiberskiene hadde nemlig mye bedre glid på tungt føre. De norske løperne var bundet av skipoolen til å gå på norske ski, og hadde derfor ikke tilgang til glassfiberski som ble levert av mellom-europeiske skifabrikker, først og fremst Fischer.
Og det var nettopp tungt føre som møtte løperne på den innledende tremila under VM i Falun. Thomas Magnusson gikk på glassfiberski og vant tremila, 53 sekunder foran Juha Mieto. Mieto gikk på treski, men trivdes best på tungt føre. Åtte av de femten beste på tremila gikk på glassfiberski – eller plastski som det ble kalt den gangen. Nordmennene plasserte seg som nr 9 (Oddvar Brå), 16 (Ivar Formo), 17 (Magne Myrmo) og 21 (Pål Tyldum).
Det var imidlertid ikke alle som var enige i at det var skiene som var problemet. «Det er vel helst slik at de som var oppå skiene ikke gikk fort nok», mente f.eks. Pål Tyldum. Året etter var det imidlertid ingen som gikk på treski lenger.
De norske løperne ble stilt fritt i skivalget foran 15 km senere i uka, og vi vet alle hvordan det gikk. Det var et helt annet føre og Magne Myrmo valgte treskiene på nytt, og skrev seg inn i historiebøkene som den siste verdensmester på treski.
Stafetten under OL i Lake Placid 1980
Det var nullføre da OL-stafetten i Lake Placid ble arrangert. Dette var føre for vestlendingen Per Knut Aaland, som både tok inn de 24 sekundene som Sovjets Nikolaj Basjukov ledet med, og passerte ham mot slutten av den andre etappen, dog uten å få noen særlig luke til ham.
På tredje etappe hadde imidlertid ikke Ove Aunli like gode ski. Jevgenij Beljajev merket tidlig at Aunli hadde dårlig feste og benyttet dette til å rykke da motbakkene begynte. Da etappen var slutt var Norge 52 sekunder bak og gullkampen i realiteten avgjort.
Aunli innrømmet at han ikke hadde hatt gode ski, men skyldte mest på at kroppen ikke fungerte som den burde.
50 km menn og 20 km damer under VM i Oslo
De norske løperne hadde dominert den første uken under ski-VM på hjemmebane og vunnet fem av seks mulige gull i langrennsøvelsene. Men til de siste dagene ble det væromslag, og med nullføre og skitten snø hadde de norske løperne ski som hadde altfor dårlig glid, både på damenes 20 km og herrenes 50 km.
Det var en kjent sak at de norskproduserte skiene ikke hadde samme glidegenskaper på tungt føre som ski produsert i Østerrike og Finland.
På damenes 20 km gikk Berit Aunli raskere enn Raisa Smetanina i motbakkene, men hun tapte for Smetanina i utforbakkene. Aunli ble slått med 3.4 sekunder. Ekspertene var sikre på at gullet ble tapt på dårlig glid, men Aunli selv ville ikke skylde på skiene. Ingen ville bekrefte det, men journalistene mente å vite at Aunli helst ville gått på et annet skimerke enn sitt vanlige, men at hun ikke fikk lov.
Til femmila ble i tillegg skiene smurt for et mildere føre enn det ble under løpet. I stedet for temperaturøkning, slik de norske smørerne regnet med, gikk temperaturen noe ned.
En skuffet og oppgitt Per Knut Aaland kommenterte skiene sine slik: «Nei dette var helt forferdelig. Jeg kjente allerede etter 400 meter at skiene ikke gled som de skulle, og skjønte at det ikke var noen muligheter til å nå opp i teten». Pga. stemningen langs løypa fullførte Aaland likevel løpet, nærmest som en treningstur. Han gikk inn til 29. plass, 13 minutter bak Thomas Wassberg som vant løpet.
Oddvar Brå gikk inn til 10. plass, 6 minutter bak Wassberg, men ville ikke klage på skiene til tross for dårlig gli. Han var tross alt konsulent for Landsem.
Av de norske løperne var det bare Lars Erik Eriksen som gikk på Fischer, slik også Wassberg gjorde. Eriksen gikk inn til bronse på distansen.
Etter denne nedturen ble det på nytt diskusjon om den norske skipoolen.
Stafetten under OL i Sarajevo 1984
Det norske laget, som sammen med Sovjet var regjerende verdensmester, ble hektet av allerede på første etappe og var aldri med i medaljekampen. Vår startmann, Lars Erik Eriksen, som vanligvis var en sterk førsteetappeløper, tapte nesten halvannet minutt til tetlagene og mente han hadde langt dårligere gli enn konkurrentene, til tross for syv kuldegrader og enkelt føre: «Selv om både vi og svenskene brukte samme voks, gled Thomas Wassberg forbi meg mens jeg staket som besatt for å holde følge. Muligens var det ett lag for mye med smøring.»
Det norske smøreteamet, med veteranene Odd Martinsen, Magne Myrmo og Oddmund Jensen på laget, stilte seg uforstående til at de skulle ha misset med smøringen, men Eriksen mente at Fischers egne smøreeksperter, som bistod de andre nasjonene, var bedre enn de norske.
Ingen av de andre norske løperne klaget imidlertid på skiene, og Ove Aunli hadde best etappetid av samtlige løpere.
Femmila under VM i Lahti 1989
Det ble en sørgelig avslutning av VM i Lahti for de norske langrennsløperne. Selv om ingen av løperne ville skylde på skiene var det et faktum at de norske løperne hadde svært dårlig glid på det sugende føret.
Unggutten Bjørn Dæhlie ble beste nordmann på avslutningsdistansen med 12. plass, nesten 6 minutter bak vinneren – Gunde Svan. Terje Langli ble nr 18 og Pål Gunnar Mikkelsplass nr 20, mens Vegard Ulvang valgte å bryte.
10 km klassisk under OL i Albertville 1992
Løpet endte med gull til Vegard Ulvang, men det er kanskje takket være danske Ebbe Hartz og ikke det norske smøreteamet. Det snødde under hele løpet og Kristen Skjeldal som hadde startnummer 3 og smurte med klister var sjanseløs i snøværet. Skjeldal ble til slutt nr 38.
De norske løperne ble tipset av danske Ebbe Hartz om at det kunne være lurt å rubbe skiene. Denne teknikken var knapt nok brukt siden man tok i bruk svartsåle på midten av 1980-tallet. Man trodde egentlig denne sålen var for myk til at den kunne rubbes, men Hartz bekreftet at han hadde rubbet svartsåle mange ganger tidligere, og da tok de norske løperne også sjansen.
Terje Langli fikk rubbet skiene sine, men han hadde transparent såle, og det var ingen god kombinasjon. Den regjerende verdensmester på distansen ble bare nr 20 i OL.
Bare Ulvang og Dæhlie gikk med rubbede ski og svartsåle. Dæhlie gikk imidlertid på litt for myke ski og tapte en del mot slutten av løpet. Han gikk likevel inn til en 4. plass, som gav ham et godt utgangspunkt foran jaktstarten som han senere vant. Men Ulvangs ski gav både feste og glid, og takket være et dansk tips kunne han gå inn til sitt andre gull i Albertville.
30 km klassisk under OL i Nagano 1998
Norge hadde vunnet dobbeltseier på distansen under OL på Lillehammer fire år tidligere og trippelseier i Albertville i 1992. I Nagano var det bare Erling Jevne som lyktes. Han gikk inn til sølv, slått med halvannet minutt av Mika Myllylä. Sture Sivertsen ble nr 15 og Bjørn Dæhlie nr 20, mens Thomas Alsgaard brøt løpet. Hva hadde skjedd?
Sjefen for det norske smøreteamet, Magnar Dalen – som i dag er rikstrener i Finland og var svært overrasket over den norske smøretabben i Sotsji, tok på seg skylden for fadesen. Dagen før hadde de norske jentene satset på at det skulle begynne å snø under rennet. De norske guttene satset på at det skulle slutte å snø, slik værmeldingen hadde sagt at det var store sjanser for. Men det snødde under hele rennet, og det sluttet ikke å snø før et par timer etter rennet.
Alle de norske smurte forskjellig. Dæhlie og Jevne gikk på forskjellige tørrvoks-blandinger, men Dæhlie smurte for et par grader varmere temperatur, og det begynte å ise under skiene allerede etter få kilometer. Jevne smurte for én grad varmere, og hadde heller ikke perfekte ski, og smøresjefen karakteriserte sølvmedaljen hans som en stor prestasjon.
Sture Sivertsen valgte smørefrie ski, mens Alsgaard gamblet på at det skulle slutte å snø og valgte klister. Begge deler kunne blitt suksess om det hadde sluttet å snø. Alsgaard hadde så dårlige ski at han valgte å bryte løpet. I ettertid tok han tabben med stor ro:
Dette er tross alt bare et skirenn.
Thomas Alsgaard, etter å ha valgt klister på tremila
OL i Salt Lake City 2002
I Salt Lake City var det tilløp til en smørekrise av samme type som vi har hatt i Sotsji, men den gang var det bare skiskytterne det gikk ut over. Flere av de norske skiskytterne hadde dårlig glid. En solid langrennsløper som Frode Andresen lå an til bronse på sprinten, men ble til slutt bare nr 8. Han mente selv han tapte medaljen på dårlig glid. Også Liv Grete Skjelbred Poirée mistet trolig en medalje pga dårlig glid.
En person med godt kjennskap til miljøet uttalte til Aftenposten at «Her er det behov for oppvask. Med de ressursene Norge har, skal det ikke gå an å smøre så dårlig. Jeg tror problemet er at det er for mange team, for mange intriger og for mye prestisje i det hele.»
Olympiatoppen tok affære og innkalte alle smøreteamene til et felles møte, og konklusjonen ble at partene var enige om å samarbeide på tvers av grenene.
15 km fellesstart for damer, VM i Val di Fiemme 2003
Til tross for at Bente Skari gikk inn til VM-gull på 15 km fellesstart, var det tydelig av TV-bildene at hun ikke hadde veldig godt feste. Etter løpet innrømmet fire av de fem norske jentene at de hadde hatt dårlige ski. Noen hadde for mye feste, andre for lite.
Hilde Gjermundshaug Pedersen gikk inn til 4. plass, og kommenterte skiene slik:
Jeg hadde knallglid, men dårlig feste.
Hilde GP
Den norske langrennssjefen, Bjørnar Håkensmoen, ville imidlertid ikke høre snakk om at de norske smørerne smurte seg bort: «Det gjorde de ikke. De smurte til gull!»
Damesprinten under VM i Oberstdorf i 2005
Marit Bjørgen var tittelforsvarer i sprint og sterkere enn noensinne. Hun hadde vunnet 11 av de 12 siste individuelle sprintene i verdenscupen og var storfavoritt til å vinne sprinten under VM i Oberstdorf i 2005. Men med dårlig glid klarte hun ikke engang å ta seg videre fra prologen. Fattige ni hundredeler skilte henne fra å gå videre, og ironisk nok var det lagvenninnen Guro Strøm Solli som sendte Bjørgen ned på 17. plass – og ut av kvartfinalen.
Årsaken var trolig at Bjørgen, i et forsøk på å skaffe seg superfeste, hadde lagt på et ekstra lag med festesmurning etter at hun hadde vært ute og testet skiene. Trener Sven Tore Samdal tok en stor del av ansvaret:
Jeg ble nok for ivrig etter å understreke at det var viktig at hun hadde godt nok feste. Men heretter skal jeg holde meg til det jeg har greie på.
Sven Tore Samdal, Marit Bjørgens trener
Det er hører med til historien at Marit Bjørgen likevel ble VM-dronning med 3 gull, 1 sølv og 1 bronse. Etter gull i lagsprint og stafett overrasket den tidligere sprinteren stort ved å vinne den avsluttende tremila.
15 km klassisk under OL i Torino i 2006
Norge stilte med et mannskap som alle skulle kunne kjempe om medalje – Frode Estil, Odd-Bjørn Hjelmeset, Anders Aukland og Jens Arne Svartedal.
Men da passeringstidene tikket inn ble det raskt klart at de norske løperne ikke hadde noen god dag. Frode Estil ble til slutt beste norske på en skuffende 17. plass. Aukland ble nummer 21, Hjelmeset nummer 28 og Jens Arne Svartedal nummer 45.
Smøresjef Terje Langli forklarte smørebommen med at de trodde snøværet skulle lette. Derfor valgte de norske ski med klister i bunn. I stedet kom det vind med tørr snø som gjorde at det iset under skiene. Langli beklaget både overfor løperne og norske journalister:
Forholdene var veldig vanskelige i dag. Ting endret seg like før start, og vi måtte foreta et valg. Dessverre ble det feil.
Smøresjef Terje Langli
Hvis vi sammenligner med smørebommen på tremila under OL i 1998 finner vi en påtagelig forskjell: I Nagano valgte de fire norske løperne forskjellig smurning, og én av løperne lykkes med sitt valg. I Torino valgte alle fire samme alternativ – og bommet.
Løpet ble vunnet av Andrus Veerpalu fra Estland, som gikk på ski som var smurt av Magne Myrmo, verdensmester fra 1974 og tidligere smører for de norske løperne. Myrmo var uforstående til det norske valget av smurning:
Så lenge det snødde såpass kraftig, var det aldri aktuelt med klister. Vi mottok forskjellige værmeldinger, men valgte å ikke stole helt på dem. Derfor sto vi opp klokka 04.00 og forberedte oss på det været som virkelig var her. Det var lite som tydet på at det skulle slutte å snø før rennet, derfor ble det ikke klister.
Magne Myrmo, som smurte skiene til OL-vinneren
Stafettene under VM i Liberec 2009
For en gangs skyld fikk Norge problemer med å henge med på de klassiske etappene i herrestafetten. Eldar Rønning ble hektet av og vekslet som nr 10, 25 sekunder bak tetlagene. Odd-Bjørn Hjelmeset startet med å ta inn 10 sekunder, men også han fikk problemer mot slutten og tapte de 10 sekundene igjen. Etter en sterk etappe av Tore Ruud Hofstad, en sterk åpning og en rå avslutning av Petter Northug ble det likevel gull til Norge.
Rønning og Hjelmeset innrømmet at de begge hadde dårlige ski mot slutten av etappen.
Marthe Kristoffersen hadde heller ikke topp ski da hun tapte medaljen på oppløpssida i damestafetten dagen før. Kristoffersen gikk ut i tet, 8 sekunder foran Finland. Hun ble hentet av Finland, som sikret stafettgull, og hun tapte spurten mot Tyskland og Sverige og måtte ta til takke med den sure fjerdeplassen. Trener Egil Kristiansen bekreftet at Kristoffersen ikke hadde gode ski og at hun derfor ikke gikk så dårlig som det kunne se ut som.
15 km fri under OL i Vancouver 2010
Knut Nystad har vært i hardt vær tidligere. Etter smøremissen i Torino hadde Norge fått ny smøresjef, men mange av smørerne var de samme. Resultatene på den innledende distansen for guttene, 15 km fri, tydet igjen på smøreproblemer.
Resultatet ble enda dårligere enn i Torino: Tord Asle Gjerdalen ble beste nordmann på 28. plass, Martin Johnsrud Sundby nr 33, Petter Northug ble nr 41 og Ronny André Hafsås nr 42.
Utover i mesterskapet fikk de norske løperne bedre ski og hentet til sammen 5 gull (3 for damer og 2 for herrer). Den offisielle forklaringen på skiproblemene på åpningsdistansen var skiegenskaper og ikke smurning.
Ifølge smøresjef Knut Nystad var den viktigste forklaringen, særlig for Petter Northug sin del, at skiene ble testet på andre tidspunkt enn løpstidspunktet:
De valgte skiene (som forøvrig var hans favorittpar) var best – problemet var bare at de ikke var best på løptidspunktet. Dette ble testet flere ganger senere i mesterskapet på løpstidspunkt – av Petter selv og andre – konklusjonen var ganske enkelt at skiene ikke holdt mål.
Smøresjef Knut Nystad i en kommentar til skihistorie.no
Herrestafetten under OL i Vancouver 2010
Odd-Bjørn Hjelmeset skapte uttrykket «is i rubben» da han ble hektet av på andre etappe av herrestafetten. Norge var blant de store favorittene, men Hjelmeset tapte 34 sekunder på sin etappe, og dette forspranget klarte ikke Lars Berger og Petter Northug å hente inn. Petter Northug sikret likevel norsk sølv etter en solid sisteetappe.
Etter løpet forklarte Hjelmeset at han gikk på rubbede ski, men det iset i rubbpartiet da han måtte ut av løypa for å passere Axel Teichmann for å henge på Daniel Richardson som rykket mot toppen av løypa. Dette gjorde skiene bakglatte og Hjelmeset mistet dermed kontakten med de andre tetlagene.
Utfordringen var at det som satt i sporet (uavhengig av hva du hadde som feste – klister eller rubb) iset utenfor.
Smøresjef Knut Nystad i en kommentar til skihistorie.no
Martin Johnsrud Sundby gikk på klister på første etappe, og det fungerte bra i 7 av 10 km. Hjelmeset testet klister og rubb nesten helt fram til start og bestemte seg for rubb, men ba smørerne om å rubbe ekstra godt fordi han ønsket bedre feste. Hjelmeset hadde spikerfeste fram til han fikk is i rubben.
Hjelmeset beklaget til det norske folk:
Det er utrolig kjedelig at det blei sånn. Jeg hadde aldri i livet sluppet hvis jeg hadde perfekte ski. Men det var mitt valg, så jeg har skylda selv. To millioner nordmenn får være sure meg, eller fire. Jeg tror aldri jeg har vært så skuffet.
Det hører med til historien at også svenske Johan Olsson, som gikk andre etappe for Sverige, også gikk på rubb. Men Olssons ski holdt seg fine helt inn, og han gav Anders Södergren og Marcus Hellner et perfekt utgangspunkt foran de to siste etappene, og stafetten endte da også med svensk seier.