50 år siden den første NM-stafetten for kvinner

I fjor var det 60 år siden den første NM-stafetten for klubblag for menn ble arrangert. Kvinnene måtte enda vente noen år før de fikk gå NM-stafett, men i år er det altså 50 år siden den første NM-stafetten for kvinner ble arrangert.

15 lag stilte til start da NM-stafetten for kvinner ble arrangert på Fåberg 21. februar 1965. Romerikslaget var storfavoritter etter at Ingrid Wigernæs og Berit Mørdre hadde vunnet dobbeltseier på NM 5 km dagen før, og Romerikslaget innfridde forventningene og vant en overlegen seier.

1. Romerikslaget (Åse Solberg, Berit Mørdre, Ingrid Wigernæs) 1.06.50.9
2. Ready (Tone Dahle, Sidsel Graff-Iversen, Anne Onsager) 1.10.49.1
3. Freidig (Katharina Mo, Berit Sliper, Ingrid Thoresen) 1.11.15.8
4. Driv 1.12.56.9
5. Vingrom 1.14.15.3
6. Fåberg 1.14.44.3
7. Nydalen 1.14.46.8
8. Heming 1.16.21.6
9. Vikersund 1.17.13.1
10. Hernes 1.17.16.6
11. Lørenskog 1.17.49.3
12. Drammens Ballklubb 1.18.34.4
13. Romerikslaget 2 1.19.49.6
14. KSI 1.21.45.4

19 år gamle Tone Dahle fra Ready hadde tatt en noe overraskende NM-bronse på 5 km dagen før, og tok ikke uventet ledelsen på første etappe. Ved første veksling hadde hun skaffet Ready-jentene en ledelse på 53 sekunder på Hernes (Torill Haug) og minuttet på Romerikslaget (Åse Solberg).

Det gikk imidlertid ikke mange kilometer før Berit Mørdre hadde overtatt ledelsen, og deretter var det bare et spørsmål om hvor stor seieren skulle bli. Ved andre veksling ledet Romerikslaget med 1 minutt og 26 sekunder på Ready, som på sin side hadde 39 sekunders ledelse på Freidig. Ingrid Wigernæs økte ledelsen og i mål var hun nesten 4 minutter foran neste lag.

Det var to juniorjenter som gikk siste etappe for Ready og Freidig. Den ferske juniornorgesmesteren, Ingrid Thoresen, hadde gått minuttet fortere enn Anne Onsager da de møttes på samme distanse dagen før. Men Onsager holdt unna for Thoresen og sikret NM-sølv til Ready, 26 sekunder foran Freidig.

Hernes, som lå på andreplass etter første etappe, falt tilbake til 10. plass til slutt.

Hvem var disse damene som hentet hjem medaljene i det første stafett-NM?

Romerikslaget er et tradisjonsrikt idrettslag i Oslo, grunnlagt av innflyttere fra Romerike allerede i 1912. På 1960-tallet var det en av de få klubbene i Norge som satset noe særlig på kvinnelangrenn. Romerikslaget skulle vinne de første seks NM-stafettene for kvinner. På vinnerlaget i 1965 gikk to landslagsløpere som begge gikk på Norges lag som tok sølv på stafetten under VM i Oslo 1966.

Ingrid Wigernæs hadde vært en av forgrunnsfigurene i norsk kvinnelangrenn siden 1960, og regnes som en av pionerene i norsk kvinnelangrenn. Hun ble langrennsløper nærmest ved en tilfeldighet etter at hun hadde flyttet til Oslo foran vinteren 1954. To år senere tok hun bronse i NM og ble tatt ut på det norske OL-laget. Hun vant sitt første NM-gull i 1960 og vant totalt 5 NM-gull, i tillegg til to stafettgull.

Hun deltok i OL i 1956 og 1964, med 12. plass på 10 km i 1964 som beste resultat. Hun deltok i VM i 1958 og 1966, med 12. plass på 5 km i 1966 som beste individuelle resultat.

I 1965 og 1966 var hun både løper og trener på landslaget for damer. Hun la opp som aktiv i 1966, men fortsatte som trener frem til 1969. Hun var trener for damene som tok gull på stafetten i 1968 i Grenoble.

Hennes datter, Ine Wigernæs, var senere på det norske landslaget, og representerte Norge under ski-VM i Lahti i 2001, der hun ble nr 12 på sprinten.

Wigernæs var ellers kjent for at hun holdt på Hemsedalsdialekten, og skapte begrepet «jentut’n», som er Hemsedalsdialekt for jentene. Ordet ble brukt av Wigernæs da hun omtalte lagvenninnene på stafettlaget i VM i 1966, og senere brukte hun det når hun omtalte landslagsjentene hun trente.

Berit Mørdre var den dominerende dominerende løperen i norsk kvinnelangrenn i perioden 1965-1974. Hun hadde debutert i NM-sammenheng med 9. plass på 10 km året før, og hun hadde tatt sin første NM-medalje dagen før stafetten da hun gikk inn til sølv på 5 km, bak klubbvenninnen Wigernæs. Tre dager senere tok hun sitt første individuelle NM-gull – det første av 14 gull i perioden 1965-1974, i tillegg til tre sølv og til bronse, og seks NM-gull i stafett.

Berit Mørdre gikk ankeretappen på det norske stafettlaget som overraskende tok VM-sølv i stafett under VM i Oslo i 1966, etter at Mørdre hadde slått Sverige i innspurten. Under OL i Grenoble i 1968 tok hun overraskende sølv på åpningsdistansen – 10 km. Noen dager senere tok hun OL-gull i stafett, sammen med Inger Aufles og Babben Enger Damon. I 1972 kompletterte hun samlingen av OL-medaljer med OL-bronse på stafetten. Hun gjorde sin beste VM-innsats i Falun i 1974, der hun ble nr 6 på 10 km.

I 1971 ble hun vår første individuelle kvinnelige vinner i Svenska Skidspelen da hun vant 10 km foran Alevtina Oljunina og Aslaug Dahl. To år tidligere hadde hun sikret Norges første stafettseier for kvinner i Svenska Skidspelen, etter å ha slått svenske Barbro Tano på målstreken i en dramatisk spurt om seieren. I 1974 ble hun også første norske kvinner til å vinne i Holmenkollen da hun vant 5 km.

I 1976 vant hun den første offisielle kvinneklassen i Birkebeinerrennet.

Tone Dahle hadde overraskende tatt NM-bronse på 5 km dagen før stafetten, og fulgte opp med 4. plass på 10 km noen dager senere. Hun tok en ny NM-bronse på 5 km i 1968. Hun tok 2. plass i junior-NM i 1964, bak Ingrid Thoresen.

Hun deltok i VM i Oslo i 1966, der hun ble nr 31 på 10 km, og OL i Grenoble i 1968, der hun ble nr 28 på 5 km. I 1968 ble hun nr 8 på 10 km og nr 14 på 5 km i Holmenkollen – hennes beste Kollen-plasseringer.

I 1976 vant hun den yngste kvinneklassen i Birkebeineren, første gang det var offisiell kvinneklasse, med tredje beste tid blant damene som gikk.

Anne Onsager ble nr 7 i junior-NM samme år. Hennes beste individuelle NM-plassering som senior var 7. plass på 10 km i 1973 og to 8. plasser på 5 og 10 km i 1974. Hun ble også nr 9 på 5 km i 1972. Dette året fikk hun også sine beste plasseringer i Holmenkollen med 16. plass på 10 km og 21. plass på 5 km. Hun var tatt ut på laget til Svenska Skidspelen i 1972, men det har ikke lykkes skihistorie.no å finne ut om hun faktisk deltok. Hun var på elitelandslaget foran 1973-sesongen og var på laget til de internasjonale dameskirennene i Klingenthal, der hun ble nr 30 på 5 km. I junioralderen drev hun også med kast og vant junior-KM både i diskos og spyd.

Både Dahle og Onsager gikk på Ready sitt stafettlag, som med skiftende tredjeperson, tok flere medaljer i årene fram til 1972.

Sidsel Graff-Iversen ble nr 14 i junior-NM 1965 og nr 13 i 1966. Hun var også blant landet beste orienteringsløpere. Hun ble juniornorgesmester i 1966 og var representasjonsløper i flere år etter dette, med deltakelse i landskamper og nordisk mesterskap. Hennes beste internasjonale plassering var 11. plass i nordisk mesterskap i 1971. Samme år tok hun NM-bronse. Hun var også VM-reserve i 1968.

Graff-Iversen studerte medisin ved Universitetet i Oslo, og deltok også flittig i studentmesterskap – både sommers- og vintertid. Hun tok sølv i studentmesterskapet i orientering både i 1968 og 1969, og bronse i studentmesterskapet i langrenn i 1969. I 1971 løp hun på det norske laget som tok stafett-gull i nordisk akademisk mesterskap i orientering.

I 1968 var hun en av 12 Oslo-ungdommer som gjestet Grenoble under OL, invitert av byen Grenoble.

Katharina Mo tok NM-gull på 5 og 10 km i 1972 og hadde i tillegg flere NM-sølv og -bronse. Hun gikk på Freidigs stafettlag som til slutt brøt Romerikslagets hegemoni og vant fem NM-stafetter på rad, fra 1971 til 1975.

Hun deltok i OL i Grenoble 1968, der hun tok 17. plass på 10 km, og i 1972 i Sapporo med 17. plass på 5 km og 29. plass på 10 km. Under VM i Oslo i 1966 måtte hun stå over 10 km pga sykdom, men ble nr 22 på 5 km. Hun deltok også i VM i 1970 og 1974. Sin beste VM-plassering fikk hun i Falun, der hun ble nr 17 på 5 km. Her gikk hun også på det norske stafettlaget, som noe skuffende bare ble nr 6.

I 1969 tok hun 3. plass på 10 km i Holmenkollen – hennes beste Kollen-plassering.

Mo var også en sterk orienteringsløper og deltok i VM i 1968 og 1972. Hun fikk sin beste plassering i 1968 da hun ble nr 12. I 1969 giftet hun seg med orienteringsløperen Stig Berge, og er senere kjent som Katharina Mo Berge.

Freidigs ankerkvinne, Ingrid Thoresen, var best kjent som orienteringsløper. Til tross for sin unge alder ble hun allerede samme år nordisk mester i orientering, både individuelt og stafett. Før dette hadde hun markert seg med et bredt talent og var norsk juniormester både i orientering, terrengløp og langrenn.

Hun giftet seg senere med orienteringsløperen Åge Hadler, og som Ingrid Hadler tok hun VM-gull i orientering i 1970, VM-sølv i 1968, VM-gull i stafett i 1968, stafett-sølv i 1974 og stafett-bronse i 1966 og 1970. Hennes ektemann, Åge Hadler, ble for øvrig verdensmester både i 1966 og 1972. Ingrid Thoresen (Hadler) ble tildelt Porsgrunds Porselænsfabriks Ærespris i 1965 og Olavstatuetten i 1970.

Ingrid Hadler var for øvrig lenge den eneste kvinne som hadde deltatt i den svenske orienteringsstafetten Tiomila. BUL stilte lag for første gang i 1969, og da en av løperne ble syk to dager før løpet, hadde de ingen annen mulighet enn å sette inn Ingrid Hadler. Klubben mente at reglene ikke var til hinder for at en kvinne kunne løpe den korteste etappen, men arrangøren var av en annen oppfatning. Enden på visa ble at Ingrid Hadler løp i forkledning – og tok inn 11 minutter på teten! (Les hele historien på Tiomilas adventskalender)

Som langrennsløper vant hun junior-NM både i 1964 og 1965, og i 1966 ble hun nr 5 på NM 5 km – hennes beste NM-innsats som senior.

Det er ellers interessant, men kanskje ikke overraskende, at hele tre av medaljevinnerne i den første kvinnestafetten også var sterke orienteringsløpere – Ingrid Thoresen (Hadler), Katharina Mo (Berge) og Sidsel Graff Iversen. De to sterke o-løperne på Freidigs lag giftet seg også med våre to beste mannlige o-løpere på denne tiden.

I 1968 tok de tre medaljevinnerne fra den første NM-stafetten gull (Hadler), bronse (Mo) og 4. plass (Graff-Iversen) under NM i orientering, og de ble alle tre tatt ut på det norske VM-laget (Graff-Iversen som reserve).

Sidsel Graff-Iversen og Ingrid Thoresen (Hadler) var omtrent jevngamle og møttes ofte i konkurranse, og gjennom hele karrieren var det ikke få ganger Graff-Iversen så Thoresen/Hadler øverst på seierspallen – enten det dreide seg om langrenn, orientering, skiorientering, juniorklasse, seniorklasse, norgesmesterskap, nordisk mesterskap, turrenn eller studentmesterskap … Men i NM-stafetten i 1965 ble det altså sølv til Sidsel Graff-Iversen og bronse til Ingrid Thoresen!