Når verdens beste langrennsløpere for tiden turnerer i Canada, er det tid for å bla opp enda en ny side i den litt mer ukjente delen av norsk skihistorie. Opp gjennom årene har Canada hatt flere landslagstrenere fra Norge, og i denne artikkelen skal vi presentere en av disse, som også var en lovende ung skiløper inntil han la opp sin egen karriere og lot seg friste av et tilbud fra Canada.
Neste mann ut i vår serie om lovende juniorer som forsvant er i likhet med Iver Jønland en trønder som valgte å legge langrennsskiene på hylla for 40 år siden. Anders Lenes tilhørte samme generasjon som Jønland, og i likhet med Jønland hadde han suksess både nasjonalt og internasjonalt som junior, og et par sesonger på elitelandslaget bak seg, da han valgte å trappe ned. Tilfeldigheter gjorde at han fikk jobb som trener i Canada, og siden har Anders Lenes bodd i Canada.
I 1968 og 1969 representerte Lenes Norge i junior-EM. Sammen med bl.a. Oddvar Brå gikk han på stafettlaget som tok gull i 1968 og sølv i 1969. Under prøvemesterskapet i 1967, der det ble konkurrert i separate klasser for yngre og eldre junior, tok Lenes bronse i klasse yngre junior, bare slått av Thomas Magnuson og Erik Røsbak. Han gikk også på det norske stafettlaget som ble nr 2, så vidt slått av Sverige. Han ble nr 4 i juniorklassen i Holmenkollen i 1969.
Resultater prøve-EM for junior, Murau 1967 8 km, yngre junior 1. Thomas Magnusson, SWE 23.44,8 2. Erik Røsbak, NOR 23.50,5 3. Anders Lenes, NOR 23.53,7 4. Christer Davidsson, SWE 24.15,0 5. Olav Kronborg, NOR 24.23,1 6. Juha Mieto, FIN 24.30,8 7. Filip Kalan, YUG 24.37,5 8. Gerhard Veguet, FRA 24.42,7 9. Stanislav Henych, CSF 24.45,3 10. Ilian Dimitrov, BUL 24.48,7
Anders Lenes var en del av et sterkt og voksende miljø av unge langrennsrekrutter i Strindheim på 1960-tallet. Under ledelse av Idar Dahl frembragte klubben en rekke unge talenter. Allerede i 1964 markerte Lenes seg med bronse i 14-årsklassen under hovedlandsrennet for yngre, bak Olav Kronborg og Erik Røsbak. Året etter ble det sølv i 15-årsklassen, bak Olav Kronborg.
Lenes tok sølv i sin aldersklasse i junior-NM i 1967 og bronse i 18-19-årsklassen i 1969, bak Erik Røsbak og Iver Jønland.
I sin første seniorsesong (1970) hadde han militærtjeneste i Skiløperkompaniet i Hans Majestet Kongens Garde – en populær avdeling for unge skiløpere da de skulle avtjene verneplikten, som gav gode treningsmuligheter under dyktige instruktører. Sesongen gav imidlertid ikke de store resultatene.
I 1971 fikk han sitt første internasjonale representasjonsoppdrag som senior da han fikk delta i den italienske skiuka. Han ble nr 23 på 10 km i Castello di Fiemme og nr 36 på 15 km Castelrotto. Senere på sesongen ble han bare nr 50 i A-klassen under NM 15 km (han ble i tillegg slått av 30 løpere i B-klassen). Noe bedre gikk det i Holmenkollen, der han ble nr 45 på 15 km.
Anders Lenes ble senere selv langrennstrener, og på sine eldre dager reflekterte han over hvordan han trente i sine første år som senior. Som så mange andre ville han for mye og trente seg i senk.
I 1972 opplevde han endelig en viss framgang. Han fikk nye representasjonsoppgaver i utlandet, og gikk inn til 14. plass på 15 km i Reit im Winkl. Sammen med Einar Sagstuen og kombinertløperen Odd Arne Engh ble det også 5. plass på stafetten i den tyske alpelandsbyen.
Dette året fikk han også sin beste Kollen-plassering med 32. plass på 15 km. Han avsluttet sesongen med en sterk 7. plass på NM-femmila. Han vant også det tradisjonsrike Uglarennet i Trondheim.
Han gikk seg inn på elitelandslaget for 1973 og 1974. Han ble tatt ut på det norske laget til Lahti i 1973, men ble bare nr 62 på 15 km. Han gjorde sin beste NM-innsats denne sesongen, med 6. plass på 30 km og 6. plass på stafetten, der han gikk siste etappe for Strindheim.
I 1973-sesongen var han også, sammen med Odd Martinsen, løpernes representant i forhandlingene med Norges Skiforbund om ny skipool.
I 1974 var han langt unna å kvalifisere seg for VM-laget, og det ble heller ingen nye representasjonsoppdrag. Hans beste resultater denne sesongen var 9. plass i BUL-sprinten og 21. plass i Monolittrennet. Ellers tok han sølv på 30 km og bronse på 15 km i KM for Sør-Trøndelag – bare slått av sine landslagskollegaer Magne Myrmo og Oddvar Brå.
Lenes hadde pådratt seg en virussykdom som influerte på hjertet hans, og han ble droppet av landslaget etter den mislykkede sesongen i 1974.
Etter dette ble han bare nr 44 på NM 15 km i 1975, samt nr 5 i NM-stafetten for Strindheim. I 1976 hadde han egentlig lagt opp, men gikk inn til 15. plass i Marcialonga.
Trenerkarriere i Canada
Foran OL-sesongen 1976 ble han hentet inn som trener for det canadiske landslaget , sammen med Erik Tronvoll. Han valgte å slutte som landslagstrener to år senere, da det ble kjent at han og landslagsløperen Sharon Firth var blitt kjærester. Han fortsatte imidlertid som trener for tvillingsøstrene Shirley og Sharon Firth. Han hadde med seg Harald Grønningen som assistent under OL i Innsbruck. Han konkurrerte også på nasjonalt nivå i Canada, og vant 1 gull (15 km 1979), 1 sølv og 1 bronse i canadiske mesterskap.
Både Sharon og Shirley Firth hadde stor fremgang mens de trente under Anders Lenes, og de gav Lenes mye av æren for framgangen sin. Begge deltok i 4 OL (1972-1984), og Sharon hadde 21. plass på 20 km i 1984 som beste resultat, mens Shirley ble nr 22 på 10 km i samme OL. Under VM i Oslo i 1982 ble de to nr 12 (Shirley) og 18 (Sharon) på 20 km.
Under OL i Calgary 1988 ble Lenes sitert på at bloddoping innen langrenn var langt vanligere enn folk var klar over. Under OL i Sarajevo 1984 hadde han tilfeldigvis blitt vitne til at en finsk løper fikk injisert blod. Den norske langrennstreneren på denne tiden, Magnar Lundemo, fikk sterk kritikk da han offentlig anklaget de finske OL-deltakerne for bloddoping. Ett år senere innrømmet Aki Karvonen, bronsevinner fra Sarajevo, at han hadde fått injisert blod.
Lenes slo seg ned i Canmore, Alberta, der han ble gift med Sheila Mitchell og fikk to sønner, Haakon James Lenes (født 1988) og Martin Lenes (født 1990), som begge har vært aktive langrennsløpere. Haakon representerte Canada i junior-VM 2006 og 2007, med en 29. plass på sprinten i 2006 som beste resultat (vinner av løpet ble den ikke helt ukjente Petter Northug, mens beste canadier ble Alex Harvey på 16. plass). I canadiske mesterskap har han en 4. plass på 50 km i 2010 som beste resultat. Martin hadde ikke like gode resultater. I 2000 ble Lenes trener for Banff Ski Runners, hvor de to sønnene var medlemmer.
Hans kone Sheila Mitchell Lenes har også drevet med langrenn og bl.a. gjort det sterkt i Masters-turneringer (konkurranser for veteraner) – både nasjonalt i Canada og internasjonalt. Hun gikk bl.a. på Canadas lag som tok stafettgull under veteran-VM i Asiago i 2013, der det også ble sølv på 15 km klassisk og bronse på 30 km klassisk i aldersklassen 60-64.
Etter at langrenns- og trenerkarrieren var over, har Anders Lenes fått en karriere som kunstmaler.