I dag, 20. juni, kan vi gratulere Anne Jahren med 50-årsdagen. Anne Jahren var med på det norske skieventyret på 1980-tallet og ble verdensmester på 10 km i 1987 og olympisk mester i stafett i 1984.
I 1981 ble hun overraskende juniorverdensmester på 5 km, ved å slå den norske favoritten, Hanne Krogstad. Året etter tok Krogstad revansje, og fikk sitt gull, mens Jahren ble nr 8. Norge tok stafettgull begge årene, med Krogstad og Jahren på laget. I 1981 gikk de sammen med Nina Skeime, og i 1982 sammen med Kari Syrdalen.
Jahren var ikke engang på juniorlandslaget det året hun ble dobbelt juniorverdensmester. Dette året ble hun trent av Arild Strømnes, som var kretstrener i Bærum. Strømnes ble senere landslagstrener for damene, deretter sportssjef for langrenn ved Norges Skigymnas i Bærum og senere rektor ved samme institusjon (i dag kjent som NTG).
Hun tok sine første verdenscuppoeng på 5 km i franske La Bresse i januar 1982, mens hun fortsatt var junior. Hun ble tatt med i den norske troppen til VM i Oslo, men de andre norske jentene gjorde det så bra at hun ikke fikk gå noen distanser.
I sin første sesong som senior ble hun nr 5 i verdenscupen, etter to andreplasser (10 km i Stachy Zadow og 5 km i Sarajevo) og to tredjeplasser (20 km i Kavgolovo og 10 km i Anchorage).
Hun fikk sin mesterskapsdebut under OL i Sarajevo 1984, der hun gikk på det norske laget som tok OL-gull på 4 x 5 km stafett. Individuelt tok hun bronse på 20 km, bare slått av Marja-Liisa Hämäläinen og Raisa Smetanina. Hun ble også nr 5 på 10 km og 7 på 5 km.
Samme sesong ble hun nr 3 i verdenscupen, med tre tredjeplasser som best (10 km i Autrans, 10 km i Murmansk og 20 km under OL i Sarajevo).
Hun mestret overgangen til skøyting dårligere enn enkelte av de andre norske jentene, som f.eks. Anette Bøe og Grete Ingeborg Nykkelmo. Under VM i Seefeld i 1985, der det ble fritt fram for skøyting på alle distanser, ble det ingen individuelle medaljer på Jahren. Hun ble nr 5 på 10 km, men fikk med seg en sølvmedalje fra stafetten.
Hun vant sin første verdenscupseier da hun vant 10 km klassisk i Kavgolovo i 1986. Samme år tok hun 2. plass på 5 km klassisk i Lahti og 3. plass på 10 km fri i Holmenkollen. Hun ble nr 4 i verdenscupen dette året. Hun hadde to norske jenter foran seg på lista, men de måtte alle tre seg slått av finske Marjo Matikainen, som vant verdenscupen knepent foran Marianne Dahlmo og Brit Pettersen.
Hennes store triumf kom i 1987 da hun ble verdensmester på 10 km klassisk i Oberstdorf, 0.8 sekunder foran finske Marjo Matikainen, og tok et nytt stafett-sølv. Begge hennes VM-gull, både i junior-VM 1981 og VM 1987, ble forøvrig tatt fredag 13. februar.
Hun deltok også under OL i Calgary 1988, der hun tok 4. plass på 5 km klassisk og sølv på stafetten. Hun avsluttet sin mesterskapskarriere med 5. plass på 15 km klassisk og VM-bronse på stafett under VM i Lahti 1989.
Nasjonalt tok hun NM-gull på 10 km i 1983, 1985 og 1987, 5 km i 1985 og stafett i 1987. Etter at hun trappet ned den aktive karrieren satset hun på langløp noen år, og i 1992 vant hun kvinneklassen i Birkebeinerrennet, etter å ha blitt slått av Ragnhild Bratberg året før. Hun ble også nr 4 i Vasaloppet og American Birkebeiner i 1992.
I 1984 tok hun sølv på NM i terrengløp. Hun løp også flere ganger Holmenkollstafetten for Tyrving, og var også med på å vinne stafetten flere ganger. Allerede som 15-åring var hun sterkt delaktig i at Tyrving vant stafetten i 1978.