Av Bjarte Hetland
Vi kan ikke helt avslutte tilbakeblikket til den historiske vintersportsuka i Chamonix for 100 år siden uten å ta med litt om hjemreisen og hjemkomsten til våre 8 skiløpere. I nesten fire uker hadde de vært på en reise som hadde satt Norge på kartet som den aller største vinteridrettsnasjonen. De hadde lagt grunnlaget for en posisjon og en tradisjon dette snølagte landet mot nord har holdt mer eller mindre uavbrutt i 100 år.
Den 14. februar 1924 var det nemlig mottagelse og fest for skiløpertroppen på Hotel Bristol i Oslo. Dagen før var de blitt mottatt av titusener som var møtt opp på kaien da D/S «Paris» la til kais ved Toldbodbryggen sent på kvelden.
Hjemreisen fra Chamonix hadde vært både lang og innholdsrik. Første stopp var Paris, der skiløperne fikk slappe av noen dager før de dro videre til Antwerpen. I Paris ble de vist rundt på alle severdigheter, og invitert på besøk til framtredende nordmenn i byen. Fredag 8. februar var det festmiddag hos Wedel Jarlsberg. Jarlsberg var norsk diplomatisk utsending til Paris, og hadde finanisert reisen til Chamonix for den norske skitroppen.
Under denne middagen hadde verten selv Thorleif Haug og Thoralf Strømstad til bords, og han holdt en strålende tale der han framhevet både det treningsarbeid og den innsats som lå bak prestasjonene, men også den betydning seirene hadde for nordmenn som bodde i Frankrike. Han overrakte skitroppen en 80 cm høy sølvpokal, som Haug mottok på vegne av hele troppen. Til slutt takket Hysing Olsen, som Skiforbundets representant, på vegne av løperne. Hysing Olsen hadde selv vært tilstede i Chamonix, både ved stiftelsen av FIS og som hoppdommer.
Hjemreisen fra Antwerpen gikk med D/S «Paris», som var søsterskip til «Biarritz» som hadde fraktet dem andre veien. Eieren hadde gitt dem fri reise begge veier. Men på vei hjem kom de ut for et fryktelig uvær over Nordsjøen. Jon Maardalen fortalte fra hjemturen fra Antwerpen i et intervju mange år senere. Båten hadde nemlig med seg to trikkevogner som skulle til Bærumsbanen, og måtte stå og stampe mot sjøen noen dager, til uværet gav seg, slik at ikke trikkevognene skulle velte og ødelegge hele båten. Flere av de norske skiløperne skal ha vært så dårlige at de lå til køys i to dager mens uværet varte. Bare Mårdalen, Thams og Bonna holdt seg på beina.
13. februar var «Paris» ventet til å ankomme Oslo ca 21:00 – halvannet døgn forsinket, men allerede klokka 20:00 begynte folk å samles ved Toldbodbryggen. Etter hvert fyltes hele kaiområdet, og langt oppover til Jernbanetorget. Det blir anslått at mellom 40.000 og 50.000 hadde tatt turen ned til havna for å ta imot Chamonix-farerne. Ventetiden ble både lang og kald, men til tross for et lett snøvær var det også mange som fant seg plass på tak og kraner for å få bedre overblikk.
Båten var forsinket og klokka var passert 22:00 da man endelig fikk se lanternelysene fra «Paris». Løperne fortalte senere at de hørt folkemengdens jubelbrus allerede da båten passerte Nesoddtangen, men det var ingenting mot den jubel som møtte dem da båten endelig lå til kais. Fra landgangsbroen talte Skiforbundets formann, dr. Lindboe, og takket for hva skitroppen hadde utrettet. Og så stemte hele folkemengden i «Ja, vi elsker». På kaien ventet det biler, men løperne ble kapret av folkemengden allerede ved landgangen, og de ble alle båret på gullstol langt oppover byen. Til slutt kom de hjem til formannens hjem i Oscarsgate, der fru Lindboe ventet med norsk middag.
Aftenpostens utsendte hadde gjort avtale om å sitte på med den bilen som skulle kjøre Thorleif Haug til Lindboes. Men han ble stående igjen med lang nese. Den første han fikk intervjue var derfor Harald Økern, som også var blitt stående igjen. Han hadde fått seg ny vinterfrakk i Paris, og var derfor ikke blitt gjenkjent av folkemengden.
Dagen etter ble det arrangert festmiddag på Hotel Bristol – en middag der alle som ville feire våre skihelter kunne melde seg på. Det blir sagt at det var 1000 personer til stede på middagen, og at Hotel Bristol hadde dekket i alle sine større saler. Hotel Bristol hadde hatt en trang fødsel, men var endelig åpnet i 1920, og var trolig det mest fasjonable sted man kunne oppdrive for en slik feiring i datidens Kristiania. Det meste fasjonable ved selve hotellet var Den Mauriske Hall, som i 50 år var en meget populær danserestaurant i hovedstaden og som arkitekten hadde fått inspirasjon til under et opphold i Marokko. Langbordet for festens æresgjester var selvsagt dekket i Mauriske.
Festmiddagen ble arrangert av Kristiania Distriktslag for Idræt, og det var lagets formann, fabrikkeier Wilhelm Blystad, som førte Thorleif Haug til bords. Regjeringen var representert ved forsvarsminister Karl Wefring, som også holdt kveldens festtale. Wefring var inne i sin tredje av fire perioder som forsvarsminister, og ble senere medisinaldirektør (helsedirektør) fra 1927 til 1930 og direktør ved Rikshospitalet fra 1930 til 1937.
Dagbladets referat fra festmiddagen avrundes slik: «Festen blev mer enn vellykket og sluttet ikke før over midnatt; men da var «gutta» forlengste pigget av. Idag trenes der i Nordmarken igjen.»
Bare en drøy uke etter hjemkomsten fra Chamonix var det nemlig klart for femmila i Holmenkollen. De norske triumfene i Chamonix gjorde nok sitt til at publikumsframmøtet på femmila var større enn noensinne. Både politiet og Holmenkollbanen meldte om rekordtrafikk. Og for Chamonix-farerne, og da spesielt for Thorleif Haug, ble det en ny triumfferd.
I det som nok en gang ble en femmil med store smurningsutfordringer viste gjengen som nyss var hjemkommet fra Chamonix seg nok en gang som de beste. Thorleif Haug vant sin sjette og siste femmilsseier i Kollen, til tross for at han måtte smøre om to ganger. Maardalen ble nr 3, Grøttumsbråten nr 4 og Strømstad nr 5. Harald Økern slet imidlertid med dårlig smurning og ble til slutt bare nr 15, drøyt 25 minutter bak Haug.
Den eneste som blandet seg inn i toppen var nordlendingen Ole Hegge, som i sitt første skirenn sønnafjells, slo til med 2. plass, dog mer enn 6 minutter bak Haug. Hegge kom fra fattige kår i Bardu, og det var samlet inn penger for at han skulle få reise til Oslo for å delta i Holmenkollen. Han skulle senere delta i OL både i 1928 og 1932. På tre løp ble han aldri dårligere enn nr 5, og da han tok OL-sølv på 18 km i 1928, ble han den første OL-medaljør født nord for Polarsirkelen.
Innen 1928 var nemlig både lekene i 1924 og 1928 tildelt offisiell olympisk status, riktignok mot Norges vilje. Thorleif Haug hadde lagt konkurranseskiene på hylla for godt, men Norge var godt skodd med sterke skiløpere til å føre arven fra Chamonix videre, og Johan Grøttumsbråten skulle sørge for kontinuitet fra Chamonix-lekene. Resten er, som man sier, historie. Etter at Thorleif Haug tok Norges tre første OL-gull, har norske utøvere i tur orden gledet oss med totalt 148 norske gull i vinter-OL.