Onsdag 30. januar 1924 var det klart for første øvelse for de norske langrennsløperne i Chamonix. Det hadde riktignok vært avholdt militært patruljeløp dagen før, med seier til Sveits, men det løpet gikk uten norsk deltakelse. Skøyteløperne var allerede ferdige med sine øvelser da langrennsløperne startet med sine. Skøyteløpernes innsats ble regnet som skuffende, til tross for at de reise hjem med flere medaljer. Gullmedaljene var nemlig gått til USA og Finland.
Den første øvelsen for skigutta var femmila. Den skulle egentlig gått torsdag 31. januar, men skikommisjonens sekretær, kaptein Kristian Vilhelm Amundsen, hadde fått flyttet rennet, slik at løperne skulle få sine lovebestemte to hviledager mellom de to langrennsøvelsene.
Det var 48 løpere påmeldt femmila, men bare 33 av disse startet. De norske løperne hadde følgende startnummer: Grøttumsbraaten nr 4, Maardalen nr 8, Haug nr 29 og Strømstad nr 42. På grunn av de mange forfallene gikk løperne ut tidligere enn de ellers ville gjort. Haug startet som nr 23, mens Strømstad startet som nr 32, som den nest siste.
Olaf Helset og hans frue hadde gjort store forberedelser foran løpet. Fru Helset hadde ordnet med «norsk» mat ved alle matstasjoner ute i løypa, og de norske løperne hadde fått streng beskjed om ikke å spise noe annet under løpet.
Konkurransene var imøtesett med stor interesse. Det var første gang de nordiske skiløperne møttes til konkurranse på nøytral grunn. Erfaringene fra tidligere møter hadde vist at finnene og svenskene likte seg best dersom løypene var mest mulig flate, mens nordmennene var best med brattere bakker og mer kronglete skogsterreng. Hvordan var løypeleggingen i Alpene? Ville den favorisere de norske bakkeklatrerne eller deres svenske og finske konkurrenter?
Starten gikk ved skøytebanen i Chamonix og løypa gikk først i en sløyfe på ca 30 km sørover i dalen, deretter nordover forbi Chamonix i ca 20 km. De første 8 km var en langsom stigning, og deretter en meget sterk stigning på ca 600 meter (?) opp til snaufjellet. Her var løypa ganske flat, men gikk gjennom et ganske vilt terreng. I tillegg ble løperne møtt av snøstorm oppe på snaufjellet. Deretter gikk løypa ganske bratt ned til dalen igjen og tilbake til Chamonix.
Vi gjengir en liten beskrivelse fra den finske ukeavisa Idrottsbladet:
«I stort sett var spåret lagt i lättare kupering än man väntat, men på ett par ställen hade dock löparna att passera oerhört svåra passager, där det gällde för dem att hålla huvudet kallt, om det inte skulle bära av ned i avgrunden».
Idrotttsbladet 4.2.1924
Chamonix ligger 1050 m over havet. De norske deltakerne var uvandt med denne høyden, og flere følte seg uvel de første dagene. Heldigvis var våre skiløpere, i motsetning til skøyteløperne, ankommet Chamonix i god tid før konkurransene startet, så alle var i god form til femmila startet.
Natten før femmilsløpet var den kaldeste så langt denne vinteren i Chamonix, med 20 minusgrader. Det var kommet noe nysnø, som hadde lagt seg på toppen av solid skarelag. Det blåste såpass godt, spesielt oppe på høyfjellet, at nysnøen flere steder hadde samlet seg i større flekker. Dette gav et særdeles utfordrende underlag for deltakerne.
Starten skulle gått klokka 8, men ble utsatt, angivelig fordi arrangøren ikke var klar, og ikke før klokka 8:37 ble første mann sendt av gårde – franskmannen André Blusset. Deretter startet løperne med ett minutts startintervall.
Alle norske reserver, hoppere, skiledere, pressefolk (de var ikke så mange) og andre tilreisende, var sendt ut på post i løypa, for å bistå med matservering og annen bistand til de norske løperne.
Først ut av favorittene var finske Anton Collin. Som første utlending hadde han vunnet femmila i Holmenkollen i 1922. I perioden 1917-1922 hadde han vunnet fem finske mesterskap, to av dem på distansen 60 km, og i 1923 hadde han vunnet 10 km i den første Lahtispelen.
Johan Grøttumsbråten startet ett minutt bak Collin. Han var bare 20 år da han i 1920 var blitt nr 2 bak Thorleif Haug i Holmenkollen. Etter en 3. plass i 1921 og en ny 2. plass i 1922 hadde han tatt sin første kongepokal ved å vinne kombinert i Holmenkollen i 1923. Han hadde sine beste resultater i kombinert og 18 km, men hadde også gode resultater på 50 km, med 2. plass i Holmenkollen allerede i 1920 og 3. plass i 1921. I 1923 var han også blant favorittene på femmila i Kollen, men måtte bryte etter å ha brukket to par ski.
Jon Mårdalen gikk ut med startnummer 8, og det gikk ikke lang tid før han var nr 2 i løypa, bak Grøttumsbråten. Mårdalen var blitt norsk mester på 30 km i 1923, og i tillegg vunnet 18 km kombinert. Samme år var han blitt nr 4 på femmila i Kollen. I 1922 hadde han vært med til Stockholm under Nordiska Spelen, der han ble nr 5 på 60 km.
Med startnummer 10 kom så finnen Matti Raivio, som hadde blitt nr 2 både på 10 km og 50 km i den første Lahtispelen i 1923.
På startnummer 12 fulgte en av de sterkeste svenskene – Per Erik Hedlund. Tre år på rad (1921-1923) var han blitt svensk mester på 60 km. Han hadde også vunnet 60 km under Nordiska spelen i 1922. Hedlund var blant løperne som ikke fullførte femmila i Chamonix, etter at han falt og brakk stavene i en bratt utforkjøring. Fire år senere skulle han vinne Sveriges første OL-gull i langrenn da han vant femmila i St. Moritz.
En annen sterk svensk løper kom på startnummer 25 – Lappen Torkel Persson fra Jämtland. Han hadde bevist at han behersket «norsk» terreng da han ble nr 3 i Holmenkollen i 1920, bare et drøyt minutt bak Thorleif Haug.
Så fulgte en annen sterk finsk løper – Tapani Niku – med startnr 27. Han hadde tatt 2. plass på Kollen-femmila i 1922, og i 1923 hadde han vunnet femmila i den første Lahtispelen. Han hadde også nylig vunnet både 10 km og 30 km i det finske mesterskapet i Lahti i januar og måtte kanskje regnes som den sterkeste på den gode finske laget.
Vår kanskje største favoritt, Thorleif Haug, startet 2 minutter bak Niku. Han hadde vunnet Kollen-femmila første gang i 1918, den første av 4 på rad. I 1922 hadde han smurt seg bort da det ble finsk dobbeltseier i Kollen, men så hadde han tatt en ny seier i 1923. Han hadde også vunnet Kongepokalen (for seier i kombinert) i Kollen tre år på rad – fra 1919 til 1921.
Siste nordmann ut var Thoralf Strømstad med startnr 42. Hans beste Kollen-prestasjoner var 2. plass på femmila i 1921 og 3. plass i 1923. Han hadde også en 2. plass og to 3. plasser i kombinert.. Hans beste Kollen-prestasjoner var 2. plass på femmila i 1921 og 3. plass i 1923. Han hadde også en 2. plass og to 3. plasser i kombinert.
Svenskene hadde håpet at nysnøen skulle gi dem en fordel, men da løpet startet viste det seg både at gliden var bedre enn man hadde forventet, og at nordmennene hadde truffet bedre med smurningen enn sine konkurrenter. Det tok derfor ikke lang tid før de fleste forstod at «normännen voro i utomordentlig form och glänsande tävlingshumör», som Idrottsbladet uttrykte det.
Det ble ikke tatt noen offisielle mellomtider i løpet, men de norske postene tok mellomtider, så det er disse vi har å forholde oss til når vi skal danne oss et bilde av løpets utvikling.
Allerede etter 5 km hadde Johan Grøttumsbråten tatt igjen Collin. Collin var en av 12 løpere som brøt femmila, etter å ha hatt et uhell. Grøttumsbråten så det som skjedde, og kommenterte det slik til norsk presse: «Han falt i ei lita kneik og brakk skiene».
Grøttumsbråten var den som satte opp den største farten ut fra start, og kom som første mann til den første norske posten, der Einar Landvik og Jacon Tullin Thams stod. Det blir fortalt at Landvik noterte mellomtidene til de som passerte, mens Thams sørget for at de norske løperne fikk servering.
Ved første passering, etter ca 17 km, ledet Grøttumsbråten med 1.37.27. Den videre rekkefølge var Thorleif Haug 1.39.00, Raivio 1.40.10, Niku 1.41.20, Mårdalen og Strømstad 1.42.30. Vi ser at Haug allerede hadde tatt inn i 2 minuttene han startet bak Niku og passert ham i løypa.
Jon Mårdalen hadde fått ødelagt den ene bindingen underveis, og gikk to kilometer med denne. Heldigvis møtte han Harald Økern på en av de norske postene og fikk byttet ski med ham.
Ved den norske matstasjonen etter ca 30 km hadde de norske løperne styrket sin stilling betraktelig. De hadde gått bedre enn sine utenlandske konkurrenter både i de bratte bakkene opp på høyfjellet, men ikke minst hadde de vist sine eminente skikunnskaper da de skulle kjøre ned igjen etterpå.
Dette lille videoklippet gir et godt inntrykk av hvordan forholdene var:
https://www.youtube.com/clip/Ugkx70TJ3JC–KzQiZHdANHGFOuYly-FJJWc
Thorleif Haug passerte på 2.29 og hadde nå overtatt ledelsen. Grøttumsbråten fulgte med 2.30, deretter Strømstad 2.36, Mårdalen 2.38, Hedlund og Niku 2.45, Alm og Persson 2.47, Raivio 2.50. Tapani Niku hadde gitt opp å følge Thorleif Haug og brøt løpet etter cirka 32 km.
Også de tilstedeværende norske journalistene ble engasjert som en del av det norske støtteapparatet. Finn Amundsen (Idrætsliv) og hans kollega Einar Diesen (Aftenpostens utsendte) hadde fått i oppdrag å stå ved 38 km. I mangel på mellomtider forsøkte de å beregne tiden fram til posten ved 38 km så godt de kunne, men det viste seg at de ikke rakk fram til førstemann i løypa nådde posten. Dette var Johan Grøttumsbråten, som dermed gikk glipp av havresuppen som de to skulle dele ut. De var imidlertid på plass noen minutter senere da Jon Maardalen passerte.
Den tredje som passerte hos Amundsen og Diesen viste seg å være Thorleif Haug, som dermed hadde passert 20 av sine foran startede konkurrenter. Innen Strømstad passerte, passerte det også noen utlendinger, men det var ingen tvil om at alle de fire nordmennen fortsatt lå meget godt an i kampen om seier og medaljer.
Etter 40 km ledet fortsatt Haug (3.02) med rundt ett minutt på Grøttumsbråten (3.03), Strømstad 3.04, Mårdalen 3.09, Persson 3.20, Alm 3.21, Raivio 3.23, Colli 3.23.
Klokka nærmet seg 12:30 da publikum fikk øye på førstemann som nærmet seg mål. Diesen og Amundsen var kommet seg tilbake fra sin post, og vi lar Diesen berette fra innkomsten, slik det er referert i Aftenposten dagen etterpå: «Saa lød der endelig et hornsignal, og en skikkelse saaes nærme sig i stor fart. Straks efter suste Johan Grøttumsbraaten over maallinjen, hilset med fanfarer og norske hurraer og al anden begeistring fra tilskuerne». Det var selvsagt Johan Grøttumsbråten som gikk først i mål. Han hadde ligget først i løypa og brøytet vei mesteparten av løpet. Og han var totalt utmattet da han gikk i mål.
Olaf Helset har i sin beretning fra løpet understreket at alle de norske løperne fikk det de trengte av mat og drikke underveis. Dette står i stor kontrast til Grøttumsbråtens egen beretning, der han i tillegg til å klage på det dårlige startnummeret, også klaget på at han ikke fikk mat og drikke gjennom løpet.
Grøttumsbråten la nemlig i vei så tidlig at ingen av de norske matstasjonene var klar da han passerte. Sørkedølen skal ha gått hele femmila uten å få i seg annen næring enn noen druer som han fikk av Helset.
Grøttumsbråten gikk seg regelrett næringstom, og måtte etter hvert se seg slått av både Haug og Strømstad. At han likevel sikret seg medalje ved å holde Mårdalen bak seg, til tross for at Mårdalen tok inn 5 minutter på ham i løpet av den siste mila, må nesten betegnes som en umenneskelig sterk prestasjon. Grøttumsbråten skulle bli sengeliggende fram til 18 km-løpet tre dager senere. Og det skulle bli den siste femmila Grøttumsbråten gikk.
Alt dette visste man selvsagt ingenting om i Chamonix der publikum stod og ventet på flere langrennsløpere. Den neste som kom i mål var Jon Mårdalen. Han hadde gått mye raskere enn Grøttumsbråten den siste delen av løpet, men gikk likevel i mål 2 minutter bak ham.
Så gikk det 10 minutter før en ny løper kom i mål. Det var Hauer’n. Han hadde brukt 3 timer 44 minutter og 32 sekunder, og hadde slått Grøttumsbråten med drøye 3 minutter.
Så fulgte en par utenlandske løpere, som begge gikk inn klart bak de norske løpern: Alm og Raivio. Og som sjettemann i mål kom den fjerde nordmannen – Thoralf Strømstad. Han hadde holdt samme fart som Haug den siste mila, og dermed hadde han passert Grøttumsbråten. Det ble andreplass til Fossum-løperen, som bare så vidt hadde fått være med til Chamonix etter konflikten med Skiforeningen.
Siden Strømstad var nest siste startende, ble det ganske fort klart at dagen hadde endt i en strålende triumf for det norske laget, som besatte de fire første plassene i løpet.
Noen minutter senere – like før klokka 13.00 – kom også beste utlending i mål. Torkel Persson kom i mål som åttende mann, og gikk inn til femte beste tid. Men han var 16 (!) minutter bak dårligste nordmann – Jon Mårdalen.
Thorleif Haug hadde vunnet det som senere skulle få status som det første OL-gullet i langrenn. Han hadde fått revansje for det forsmedelige nederlaget for finnene i Kollen i 1922, og de norske skiløperne hadde også revansjert de norske skøyteløperne, som var blitt stående uten gull i kamp med finner og amerikanere tidligere i uka.
Vi tar med litt av Dagbladets forklaring av det gode resultatet:
«Naar resultatet blev saa straalende flott og overbevisende, skyldes det ikke minst den omsorg skiforbundet har omfattet vaare løpere med. De blev sendt nedover i god tid og var saaledes aklimatiserte og godt kjente med forholdene. Dertil har de en utmerket leder i kaptein Hammerstad, likesom løitnant Helset bør berømmes for sin gode assistanse.»
Dagbladet, 31.1.1924
Det var stort mannefall i løpet. 12 av de 33 som startet kom ikke i mål, blant disse 3 av finnene. Og blant de 21 som kom seg mål var det nok store forskjeller både i skiutstyr og skiferdigheter, så det tok sin tid før alle var kommet i mål.
Etter at Persson var kommet i mål, like før klokka 13:00, som åttende mann, kom det åtte løpere i mål i løpet av den neste timen. Innen klokka 14:15 var ytterligere tre løpere kommet i mål. De to siste løperne kom i mål hhv klokka 15:05 (Ferenc Németh fra Ungarn) og 15:26 (Szczepan Witkowski fra Polen). Begge hadde brukt over 6 timer og plasserte seg på de to nederste plassene på resultatlista.
Resultater 50 km, Chamonix 30.01.1924 1. Thorleif Haug NOR 3.44.32 2. Thoralf Strømstad NOR 3.46.23 3. Johan Grøttumsbråten NOR 3.47.46 4. Jon Mårdalen NOR 3.49.48 5. Torkel Persson SWE 4.05.59 6. Ernst Alm SWE 4.06.31 7. Matti Raivio FIN 4.06.50 8. Oskar Lindberg SWE 4.07.44 9. Enrico Colli ITA 4.10.50 10. Giuseppe Ghedina ITA 4.27.48 11. Vincenzo Colli ITA 4.31.34 12. Štěpán Hevák TCH 4.44.58 13. Benigno Ferrera ITA 4.45.39 14. Anton Gottstein TCH 4.45.48 15. É. Pouteil.Noble FRA 4.58.27 16. Auguste Perrin FRA 5.04.16 17. Josef Německý TCH 5.05.06 18. Camille Médy FRA 5.10.44 19. Oldřich Kolář TCH 5.18.14 20. Ferenc Németh HUN 6.16.32 21. Szczepan Witkowski POL 6.25.58 Per Erik Hedlund SWE brøt Tapani Niku FIN brøt André Blusset FRA brøt Erkki Kämäräinen FIN brøt Simon Julen SUI brøt Dušan Zinaja YUG brøt Roberts Plūme LAT brøt Mirko Pandaković YUG brøt Hans Herrmann SUI brøt Zdenko Švigelj YUG brøt Alfred Aufdenblatten SUI brøt Anton Collin FIN brøt
Les også skihistorie.no sin beretning om reisen til Chamonix:
https://www.skihistorie.no/pa-vei-til-chamonix/
https://www.skihistorie.no/den-norske-skitroppen-ankommer-chamoni/
Videoklippet som er lenket til i artikkelen er en liten del av en lengre video på 37 minutter og gir et godt innblikk i hvordan forholdene var under vinteridrettsuka i Chamonix i 1924:
https://www.youtube.com/watch?v=LpO2lXDnGqE
Les også skøytehistorie.no sin beretning om de norske skøyteløperne i Chamonix:
https://xn--skytehistorie-cnb.no/category/vinter-ol-1924/
Kilder:
Nettstedet olympedia.org
P. Chr. Andersen: “Olympiaboken” (1956)
Thorleif Haug : skikongen / Bjørn Gunnar Olsen
«Johan Grøttumsbråten – skikonge og motstandsmann»
«Bragder utan like : høgdepunkt gjennom 80 års idrettsliv»
«Tinn skilag : 1893-1993»
Finn Amundsen: “Store fredelige slag” (1941)
Nasjonalbibliotekets digitale avisarkiv – diverse norske aviser, bl.a. Aftenposten
Det finske nasjonalbibliotekets avisarkiv – Idrottsbladet