Av Sigbjørn Hemstad og Bjarte Hetland
Den store langrennsrevolusjonen 1959
De norske skiløperne hadde hatt en elendig 1958-sesong. Beste plasseringer i Lahti-VM var en 4. plass i stafett og en 5. plass på 15 km ved Håkon Brusveen. Ski-Norge tok grep anført av radio-kjendisen Rolf Kirkvaag. Kristen Kvello ble ansatt som landslagstrener.
Et lyspunkt var det at Oddmund Jensen vant monolitten foran Per-Erik Larsson unggutten Magnar Lundemo på 3. plass. Ellers begynte det svakt i 1959 med en 8. plass til Håkon Brusveen på 30 km under svenska skidspelen – 3 minutter etter vinneren Arto Tiainen!
Under NM på Gjøvik vant to unge trøndere: 15 km Harald Grønningen og 30 km Sverre Stensheim. Dette var lovende for norsk skisports framtid selv om Brenden, Brusveen og Oddmund Jensen (Oddmund vant 5-mila under NM) var opptatt med prøvelekene i Squaw Valley.
Under NM overrasket også ungdommene Sivert Fagerholt, Magnar Lundemo og Einar Østby med hhv. 2., 3. og 6. plass på 15 km.
Det var imidlertid i Holmenkollen det store undret skulle skje. At Einar Skaaren skulle bli nr. 2 på 15 km var kanskje ikke så overraskende, da det var den korteste distansen vi hadde klart å holde tritt med utlendingene under andre halvdel av 50-tallet. Nei, det var under femmila at det store skulle skje.
Sverre Stensheim hadde nylig kommet hjem med en fin 5. plass fra Lahti. Det begynte med gråvær og finsk ledelse og endte med 🌞 og norsk seier på 5-mila ved Stensheim. Snøhetta-løperen ble tildelt Morgenbladets gullmedalje for prestasjonen. Komiteen sier blant annet: «seieren kom på et tidspunkt da norsk skisport etter mange års motgang trengte en oppmuntring, og det minnes om at 5-milseieren i Holmenkollen i 1959 ble første norske på fem år, etter en strid fullt på høyde med de mest innbitte i Nordmarkas historie, og den står som en av de største seire for norsk langrennssport etter krigen»
Og jeg tror at Sverre Stensheims seier var en begynnelse på at vi kunne vinne selv om distansen var lenger enn 15 km. Nå skulle vi hevde oss på alle distanser under de olympiske leker neste år!
1960: Håkon Brusveen sjokkerer og Harald Grønningen slår igjennom
Svenska skidspelen ble en skikkelig nedtur for den norske optimismen. Beste nordmann på 3-mila ble Harald Grønningen på 16. plass. Vi fikk et varselskudd da Sixten Jernbergs utklasset alle de norske under Monolittenrennet.
Uttakningsrennene var preget av jevnhet, med et lite pluss for Hallgeir Brenden med seier både på 15 km og i stafett under NM. Hallgeir gikk en flott siste etappe hvor han tok igjen kombinertlangrennsspesialisten Ole Henrik Fagerås fra Garden. De to andre på gardelaget var jr-mestrene fra 1958 – Ole Ellefsæter og Alf Storelvmo. På de to lengste vant hhv. Sverre Stensheim og Reidar Andreassen.
Derimot kom Håkon Brusveen sent i form. Kongen måtte legge inn et godt ord for at han skulle få bli med til Squaw Valley. Der borte gikk det nesten like ille på de lange løpene som før. Hallgeir Brenden ble beste norske både på 3- og 5-mila med en 9. plass.
Trøsten ble igjen 15 km hvor Håkon Brusveen fikk en overraskende seier og Einar Østby fulgte opp med en flott 4. plass. Stafetten ble et finsk-norsk oppgjør hvor Veikko Hakulinen knekte Håkon Brusveen i spurten.
(Foto: Scanpix. Kilde: Wikimedia Commons)
Harald Grønningen fikk sitt internasjonale gjennombrudd ved å vinne 15 km både i Lahti og i Holmenkollen. Like gledelig var det at Sverre Stensheim tok en flott 2.plass på 50 km i Lahti og gjentok seieren i Holmenkollen!
OL- året viste at vi igjen kunne hamle opp med finner og svensker på 15 km, men vi manglet fortsatt en seier på de lengre løpene!
Håkon Brusveen
Brusveen var blant våre beste skiløpere fra 1952 til 1960. Han hadde vært en del av det norske OL-laget allerede i 1952, da han var reserve uten å få gå noen distanser. Under OL i 1956 ble han nr 5 på 15 km, 19 sekunder bak Pavel Koltsjin som tok bronsemedaljen. Han gikk også på det norske stafettlaget som ble nr 4.
Han deltok i VM både i 1954 og 1958. I 1958 stod han for den beste norske plasseringen med 5. plass på 15 km, mens det ble en skuffende 20. plass på 15 km i 1954. Han gikk også på det norske stafettlaget, som ble nr 4 i begge disse mesterskapene, uten å være med i kampen om medaljene.
Brusveen tok fire individuelle norske mesterskap, på 15 km i 1957 og 1958, og på 30 km i 1953 og 1958. Han var fast ankermann på Vingroms stafettlag, som tok medalje i NM-stafetten hvert år fra 1955 til 1960, og som gikk helt til topps i 1957.
Han gikk også på Gudbrandsdalens lag som tok medalje i NM-stafetten både i 1952 og 1953, mens det ennå var kretslag som konkurrerte i stafetten.
Det lyktes aldri for Brusveen å vinne i Holmenkollen. Han tok tre 2. plasser på 15 km – i 1954, 1956 og 1958. Og det var ingen smågutter han ble slått av, hhv Sixten Jernberg, Hallgeir Brenden og Pavel Koltsjin.
Brusveen drev også med skiskyting. Han ble først utropt som sølvvinner under NM skiskyting i 1961, men en arrangørfeil gjorde at dette senere ble endret til 12. plass. Han var blant OL-aspirantene i skiskyting foran OL-sesongen 1964, og ble nr 10 i NM i skiskyting dette året, men kvalifiserte seg ikke for OL-laget.
Mens han fortsatt var aktiv skiløper startet Brusveen sportsbutikk i Lillehammer.
Etter sin aktive karriere var han i mange år en kjent og kjær radioreporter, som rapporterte ute fra løypa, mens Bjørge Lillelien (senere bl.a. Dag Lindebjerg og Pål Thomassen) kommenterte fra skistadion, første gang i Holmenkollen i 1963.
Da han gav seg som utegående reporter etter 1997-sesongen hadde han vært tilstede ved samtlige ski-NM siden 1946, enten som løper eller reporter. Med unntak av VM i 1962 og OL i 1972 hadde han også vært tilstede på samtlige OL og VM siden 1952.
Under ski-VM i 1970 tok Brusveen en suveren seier verdensmesterskapet over 5 km for pressefolk – Norges eneste «verdensmester» under dette VM.