Jon Høiås – en ukjent norsk skihelt

Denne uka har Norge tatt sine første langrennsmedaljer i Universiade-sammenheng siden 2013. Den gang var det de norske jentene som sørget for norske medaljer. Astrid Øyre Slind gikk inn til delt gull på 5 km fri etter en sterk avslutning. I tillegg gikk Marte Monrad Hansen og Astrid Øyre Slind inn til sølv og bronse på 15 km klassisk fellesstart

I Lake Placid denne uka har USA-studentene Andreas Kirkeng, Magnus Bøe og Karianne Olsvik Dengerud sørget for 2 sølv og 2 bronse, men fortsatt har vi bare vunnet 2 Universiade-gull i langrenn.

Mens vi venter på nye norske medaljer, presenterer skihistorie.no den første norske langrennsvinneren i de akademiske vinterlekene – en ellers nokså ukjent norsk skihelt.

Vi skal en tur tilbake til siste uka i januar 1968. Den norske langrennseliten med Harald Grønningen, Ole Ellefsæter og Odd Martinsen i spissen har nettopp gjort seg ferdig med NM i Bærum. OL i Grenoble er to uker unna, og ti mannlige langrennsløpere er nettopp tatt ut i den norske OL-troppen. I løpet av uka reiser de til alpebyen Klosters i Sveits, der de skal finpusse formen foran det som skal vise seg å bli det beste norske langrenns-OL siden Chamonix 1924.

I OL-byen fra fire år tidligere, Innsbruck, var imidlertid noen mindre kjente langrennsløpere samlet for å kjempe om edelt metall. De akademiske vinterlekene, bedre kjent som Universiaden, hadde nettopp startet, og idrettsutøvere som kombinerte sin idrett med en akademisk utdannelse hadde satt hverandre stevne for å kåre de beste akademiske idrettsutøverne.

Universiaden arrangeres annethvert år, og ved de siste tre anledningene var det sovjetrusseren Igor Vorontsjikhin som hadde vunnet den individuelle langrennsøvelsen. Fire år tidligere kom han direkte fra OL i Innsbruck, der han hadde fått med seg to bronsemedaljer, fra tremila og stafetten. Men i Innsbruck var det ingen av de beste langrennsløperne i verden som deltok. Alle var opptatt med de siste forberedelsene til de Olympiske Leker.

Norge hadde deltatt i langrennsøvelsene ved de siste to Universiadene, uten å hevde seg helt i toppen. Skulle man lykkes som langrennsløper i Norge på denne tiden måtte man kombinere trening med skogsarbeid. Det gav løperne våre den styrken og kondisjonen de trengte. Det var utenkelig å kombinere langrenn med universitetsstudier. Den første i Norge som lyktes med denne kombinasjonen hadde fortsatt ikke begynt på sine studier. Den senere OL-vinneren Ivar Formo var første års junior denne vinteren, og skulle bli den første norske langrennsløper som kombinerte studier med trening og satsing på høyt nivå. Men han deltok aldri i noen Universiade.

I 1966 var riktignok Sverre Sartz blitt beste skandinav i Universiaden, men med sin 23. plass var han mange minutter unna en topp-plassering. Denne gang hadde imidlertid Norge sendt et sterkere lag enn noensinne, med to studenter fra Landbrukshøgskolen på Ås, som begge hadde vist lovende takter.

Jon Høiås hadde blitt nr 13 på tremila og nr 16 på femmila under NM året før. Samme år ble han nr 2 i Vidarløpet, bare slått av skiskytteren Ragnar Tveiten. Høiås var fra Selbu, men både han og broren og broren Olav hadde flyttet til Hamar noen år tidligere for å gå på gymnas. Sammen med Ole Ellefsæter gikk de to på Nybygdas lag som tok sølv i NM-stafetten i 1966, bare slått av Engerdal.

Jørn Haugen var uteksaminert agronom ved NLH i 1967, men kunne fortsatt delta i Universiaden året etter. I 1965 hadde han tatt NM-sølv på 15 km for eldre junior, 5 sekunder bak vinneren – Arne Kolbjørn Nøklebye. Han overrasket også med 2. plass i juniorklassen i Lahti samme år, bare slått av svenske Evert Olsson, Skandinavias suverent beste junior dette året – med seier i juniorklassen både i Falun, Lahti og Kollen. Haugen drev for øvrig også med friidrett, og tok 5. plass i juniorklassen under NM i terrengløp i 1965, NM-bronse på 3000 m hinder i 1967 og ble norsk studentmester på 5000 m i 1967. Haugen deltok også i vinteruniversiaden i Rovaniemi i 1970, denne gang i skiorientering, som stod på programmet for første gang. Her tok han en 6. plass.

I de fire første vinteruniversiadene hadde de sovjetrussiske løperne tatt 11 av 12 mulige medaljer og 4 av 4 mulige gull i guttenes individuelle langrennsøvelse. Det var derfor ingen stor overraskelse at det var de sovjetrussiske løperne som gav de norske løperne sterkest motstand.

I et intervju med Nea Radio forteller Jon Høiås at han hadde trent med Universiaden for øye denne vinteren, og at de måtte ofre deltakelse i NM for å reise til Innsbruck. Han hadde ambisjoner om å gjøre det bra, men han ante ingenting om nivået og visste derfor lite om hva han kunne forvente seg. Føret var skarpt, og det var like forhold. Høiås hadde startnummer 56 av de rundt 70 deltakerne. Han gikk godt, og mot slutten av løpet fikk han høre fra utenlandske sekundanter at han ledet, og dette inspirerte ham til en skikkelig avslutning.

Og det skulle altså vise seg at de sovjetrussiske løperne endelig hadde møtt sin overmann. I kamp med fem sovjetrussere vant Jon Høiås 6.9 sekunder foran Jevgenij Platunov. Deretter fulgte fire sovjetrussere på rekke og rad, og så Jørn Haugen på syvendeplass, 38 sekunder bak Høiås, men bare fire sekunder unna femteplassen.

Resultater

1. Jon Høiås, Norge           48.41.6
2. Jevgenij Platunov, Sovjet  48.48.5
3. Anatolij Zakarov, Sovjet   48.51.6
4. Alexander Silajev, Sovjet  49.05.1
5. Jurij Tsjarkovskij, Sovjet 49.15.9
6. Sotnikov, Sovjet           49.18.?
7. Jørn Haugen, Norge         49.19.8
8. Akiyoshi Matsuoka, Japan   49.29.3
9. Mike Gallagher, USA        49.30.0
10. Mike Elliot, USA          49.48.1
--
38. Matz Jensen, Norge        54.34.0
41. Håvard Hoel, Norge        54.42.4
52. Tom A. Amundsen, Norge    56.09.7
57. Halvor Denstad, Norge     56.25.6
59. Eldar Børsum, Norge       56.30.3

De øvrige norske deltakerne studerte i Mellom Europa og var ikke på samme nivå som Høiås og Haugen. Sammen med Håvard Hoel og kombinertløperen Matz Jenssen stilte de to også på det norske laget i stafetten. Til tross for at Høiås fikk beste etappetid ble det bare fjerdeplass på Norge, nesten ti minutter bak medaljevinnerne – Sovjet, Japan og Finland.

Som så mange andre hadde Jon Høiås begynt sin karriere som kombinertløper. Under junior-NM i 1959 ble han nr 7 i kombinert og nr 19 på 10 km langrenn. I 1964 var han med i den norske troppen til det militære ski-VM i Østersund, men han ble syk og fikk ikke deltatt.

I 1968 ble han norsk studentmester på 15 km i tillegg til gullmedaljen på 15 km under Vinter Universiaden i Innsbruck. I Holmenkollen senere på vinteren ble han nr 21 på 50 km, ca 14 minutter bak vinneren, Assar Rönnlund, og nr 46 på 15 km, snaut 4 minutter bak Eero Mäntyranta.

I 1969 gikk han på det norske laget som vant 3 x 10 km stafett under Nordisk akademisk skimesterskap i Tavastehus, sammen med Arne Vehus og Bjørn Arnestad.

Fra 1970 representerte han BUL. Han ble bl.a. nr 12 i A-klassen på NM 30 km (14 gikk i eliteklassen, slik det var inndelt noen år på denne tiden) og han gikk på BULs andrelag som ble nr 8 i NM-stafetten. Høiås drev også med orientering og skiorientering og var i mange år med som idrettsadministrator innen håndball i Selbu.

Les mer fra Universiaden i Innsbruck i 1968 >>

(Kilder: Nasjonalbibliotekets digitalarkiv, Nea Radio, The Times Record, Troy N.Y. 25.1.1968, Nouvelliste Du Rhone 25.1.1968)