Magne Gunnbjørn Myrmo fra Rennebu i Sør-Trøndelag er mest kjent som «den siste verdensmester på treski» etter at han vant sitt VM-gull på 15 km i Falun 1974, som den siste på treski. Men Myrmo hadde en lang og innholdsrik karriere, og han har vært med i kulissene i langrennssporten også i mange år etter at han la opp som aktiv skiløper, og da særlig som smører både for det norske og senere det estiske landslaget. I dag – 30. juli 2013 – fyller den gamle mester 70 år.
Familiebakgrunn
Magne Myrmo kom fra en familie med stolte skiløpertradisjoner. Faren Martin Myrmo drev med både hopp, langrenn og kombinert. Han vant bl.a. kongepokal under landsrennet i Molde 1928, og damenes pokal som beste hopper i kombinertklassen under Gråkallrennet 1929. Broren Mikkel var kombinertløper med 2. plass under junior-NM 1950, 5. plass i Gråkallrennet 1957, 15. plass i NM 1957 og 17. plass i Holmenkollen 1957 som sine beste resultater.
Lovende junior
Som faren og broren startet også Magne som kombinertløper, men han hadde definitivt styrken i langrennssporet. I 1962 ble han norsk juniormester i langrenn og nr 7 i kombinert.
I 1963 ble han norgesmester for junior for andre år på rad. Han tok andreplassen i juniorklassen i Holmenkollen, bare slått av Bjørn Moløkken, og tredjeplassen i juniorklassen i Lahti, bare fem sekunder fra seieren. I Kollen var tiden hans nærmere 4 minutter dårligere enn vinneren i seniorklassen, Hallgeir Brenden. Dette gav ham en 50. plass blant seniorene.
Gradvis nærmere norgestoppen
I sin første sesong som senior var Myrmo, som de fleste lovende unge skigutter på denne tiden, medlem av skiløperkompaniet i Garden. Det ble ingen umiddelbar suksess som senior. Han ble nr 55 på NM 15 km, og tok en 5. plass i militært NM over 30 km med skyting. Men Myrmo kom gradvis nærmere norgestoppen i løpet av de neste årene, og etter 8. plass på NM-femmila i 1966 ble han tatt inn på B-landslaget foran sesongen 1967. I 1967 markerte han seg bl.a. med 2. plass i Monolittrennet, bare slått av Gjermund Eggen, 5. plass på tremila i NM, og 13. plass på femmila i Holmenkollen
Internasjonalt gjennombrudd
Han fikk sitt internasjonale gjennombrudd da han vant tremila i Falun i 1969 foran finske Hannu Taipale. Han gjentok denne prestasjonen ni år senere, i sin siste sesong som aktiv skiløper. I 1970 fikk han sin internasjonale mesterskapsdebut under VM i Vysoke Tatry, med 7. plass på 30 km og 14. plass på 50 km som resultat.
Samme år tok han sin første av tre seiere i det tradisjonsrike Monolittrennet og sin første seier i Holmenkollen, der han vant 15 km, nok en gang med finske Hannu Taipale som nærmeste konkurrent. Dette var Norges eneste internasjonale seier denne vinteren, og Myrmo reddet dermed noe av æren for de norske skiløperne, etter et bedrøvelig VM. Det var tunge og vanskelige føreforhold, og mange smurte seg bort, men Myrmo valgte det rette skiparet og vant løpet. Det skulle ikke bli siste gang skivalget gav ham seier.
I 1971 tok han sitt første NM-gull, og han hadde for alvor plassert seg blant favorittene foran OL i Sapporo i 1972.
Skuffet Myrmo – til tross for OL-sølv
Til tross for at Myrmo kunne reise hjem fra Sapporo med sin første mesterskapsmedalje – OL-sølv på femmila, bare slått av Pål Tyldum, var det en litt skuffet Myrmo som forlot Sapporo. Han mente selv han hadde vært i kjempeform hele mesterskapet, men omstendighetene gjorde at han bare fikk vist det på avslutningsdistansen.
Like før Myrmo skulle starte på tremila begynte det å snø, og det var ikke tid til å smøre om. På håpløse ski var Myrmo sjanseløs i tetkampen, og han ble nr 21. Etter dette var det meningen at Myrmo skulle stå over 15 km for å spare seg til femmila. Myrmo tilbragte derfor dagen før 15 km i hoppbakken, der han så hopprennet i normalbakken. Uten at Myrmo hadde fått beskjed om det, var han likevel blitt satt opp på 15 km, mens Tyldum fikk hvile seg. En dag i hoppbakken var ingen optimal oppladning for en som vanligvis ville vært medaljekandidat også på sprintdistansen. Det ble bare 19. plass på Myrmo, som også mente at han hadde vært bedre rustet til avslutningen av femmila om han ikke hadde hatt to tøffe løp i beina. Myrmo ledet lenge på Tyldum, men måtte gi tapt for namdølingens avslutning. Tyldum slo Myrmo med 14 sekunder.
Treski mot glassfiber
Det er skrevet mye om Magne Myrmos gull-løp på treski i 1974, og den dramatiske innspurten der han slo øst-tyske Gerhard Grimmer med 92 hundredeler, og viste for hele verden at det fortsatt gikk an å vinne med treski. Grimmer ledet med 2 sekunder på Myrmo ved passering 10 km og hadde trolig vunnet om han ikke hadde satset for mye i en av de siste utforbakkene og gått overende. Myrmo startet tidlig, og fikk derfor lang ventetid før gullkampen var avgjort. Vi overlater den spennende innspurten til Gunnar Grimstad og Arne Scheie, som kommenterte VM i Falun for NRK:
Bakgrunnen for det historiske løpet er en viktig del av norsk og internasjonal skihistorie. Allerede i Reit im Winkl i januar hadde det vist seg at norske treski ikke var like gode som glassfiberski på tungt og vått føre, og på tremila – VMs første distanse – viste glassfiberskiene sin styrke. Riktignok slet Juha Mieto seg inn til sølv på finske treski, men 10 av de 15 beste på tremila gikk på glassfiberski, deriblant verdensmester Thomas Magnusson og den overraskende bronsevinneren, polakken Jan Staszel.
De norske løperne var bundet av skipoolen, og ingen av de norske skiprodusentene kunne levere glassfiberski som var like gode som de utenlandske. De norske løperne ble likevel stilt fritt foran 15 km, og tre av fire norske løpere valgte glassfiberski, til tross for at de hadde lite erfaring med å smøre disse. Bare Myrmo valgte treski, som han visste hvordan han skulle smøre, og som glidtestene viste at gled like bra som glassfiber på det tørre føret som møtte løperne til datidens sprintdistanse.
Myrmo gikk også på treski da han senere på sesongen endelig gikk til topps på femmila i Holmenkollen. Dette skulle bli Myrmos siste løp på treski, og han ble samtidig også den siste som vant et stort internasjonalt løp på treski. Året etter hadde glassfiberskiene overtatt fullstendig.
Sterk veteran, men ingen mesterskapssuksess
Myrmo hadde en sterk sesong i 1975, med sølv og bronse i NM, 2. plass i verdenscupløpene i Le Brassus og Ramsau, 3. plass på femmila i Holmenkollen og 5. plass sammenlagt i den uoffisielle verdenscupen. Sammen med Formo, Brå og Martinsen var Myrmo en del av et sterkt norsk lag, der alle var medaljekandidater ett år før OL i Innsbruck.
Han startet også OL-sesongen bra, med seier på 15 km i Le Brassus, andreplass på samme distansen i Davos, NM-sølv på 15 km og 4. plass i Monolittrennet. Han ledet den uoffisielle verdenscupen foran OL. Jo, Myrmo måtte absolutt regnes blant favorittene. Resultatet ble en skuffende 23. plass på tremila, og en katastrofal 55. plass på 15 km – fem og et halvt minutt bak OL-mester Basjukov. Det viste seg at Myrmo hadde fått en halsinfeksjon og OL var dermed over for hans del.
Myrmo kom sterkt tilbake og avsluttet sesongen med 3. plass på 15 km og 4. plass på 50 km i Kollen, og 4. plass sammenlagt i den uoffisielle verdenscupen.
Historien gjentok seg i 1978. Myrmo hadde en god forsesong, med sølv og bronse i NM. På VMs åpningsdistanse, tremila, ble det bare 23. plass på Myrmo, og dette ble hans siste mesterskapsdistanse. Han fikk ikke anledning til å forsvare VM-gullet på 15 km senere i mesterskapet.
Nok en gang avsluttet Myrmo mesterskapssesongen sterkt. Han avsluttet sin internasjonale karriere som han begynte, med å vinne tremila i Falun. Han ble i tillegg nr 3 på femmila i Kollen, og nr 3 sammenlagt i den (fortsatt) uoffisielle verdenscupen.
Stafettløperen Myrmo
Myrmo var en solid stafettløper for Norge, som sjelden gikk dårlige etapper. Han debuterte som stafettløper for Norge under Svenska Skidspelen i 1969. Myrmo tok godt vare på ledelsen som «Stafett-Martin» hadde skaffet Norge på første etappe, og gjorde sitt til at Norge vant en klar seier. Også i 1973 gikk han på Norges vinnerlag i Falun (prøve-VM). To år senere var han også selvskreven på det norske laget som vant en klar seier under prøve-OL i Seefeld. Han gikk i tillegg flere gode etapper i andre internasjonale stafetter.
Til tross for denne solide stafettinnsatsen for Norge, og til tross for at han representerte Norge i fem internasjonale mesterskap fra 1970 til 1978, fikk Myrmo bare tillit på det norske stafettlaget i ett mesterskap. Under VM i Falun gikk Myrmo første etappe, men Myrmo klarte ikke å følge i rykketempoet og tapte til slutt over halvminuttet til Sovjets Ivan Garanin. Det ble likevel bronse til Myrmo og det norske laget i hans eneste internasjonale stafett.
På hjemmebane gikk Myrmo for Rennebu, som hadde et brukbart stafettlag i siste halvdel av 70-tallet. I 1976 gikk ungguttene Arnt Hårstad og Erling Magnar Kvam såpass bra de to første etappene, at Myrmo kunne gå Rennebu inn til NM-bronse i stafett.
I 1979 hadde Myrmo og Hårstad fått selskap av Peder Hagen, opprinnelig fra Grøa i Møre og Romsdal, og Rennebu var igjen blant medaljekandidatene. Myrmo gikk første etappe, men fikk problemer både med tempoet og den sterke kulda. Han tapte over to minutter til teten. Heller ikke Hårstad gikk noen god etappe, og da hjalp det ikke at nyervervelsen Hagen gikk en kjempegod sisteetappe. Rennebu ble bare nr 4, 11 sekunder bak bronsemedaljen.
Etter den aktive karrieren
Etter at han trappet ned sin aktive karriere var Myrmo trener for det norske kvinnelandslaget fra 1978 til 1980, sammen med Idar Dahl. Til tross for at Myrmo hadde lagt opp som toppløper, ble han likevel nr 11 på 15 km og nr 22 på femmila i Holmenkollen i 1979.
Senere var han mye brukt som smører, først for Landsem/Madshus, og senere for det norske landslaget, bl.a. under gullperioden på 1990-tallet. Under OL i Sarajevo 1984 smurte Myrmo bl.a. skiene til skiskytteren Eirik Kvalfoss, som vant OL-gull på sprinten og skrøt av svært gode ski.
Magne Myrmo og Terje Olav Seim ble de første ansatte smørerne for Norge. De ble begge ansatt i halv stilling foran sesongen 1989/90. Seim var smører for herrene, Myrmo for damene. I desember 1990 ble Myrmo ansatt i full stilling. Seim og Myrmo hadde visse samarbeidsproblemer, og etter 1992-sesongen sa Seim opp sin stilling. I mai 1992 ble Myrmo sagt opp fra sin stilling, og Seim ble reengasjert som leder for et smøreteam med to assistenter. Under VM i Falun i 1993 var det en litt bitter og arbeidsløs Magne Myrmo som bivånet den norske suksessen på Lugnet Skistadion, der han selv hadde hatt suksess med sitt skivalg 19 år tidligere.
Senere ble han tatt inn i varmen igjen, men i 1999 ble han nok en gang sparket fra det norske smøreteamet. Fra 1999 til 2007 var han smøresjef for det estiske landslaget. Den estiske storløperen Andrus Veerpalu vant 2 OL-gull på ski som Myrmo hadde smurt, både i 2002 og på vanskelig føre i Torino 2006. OL i Torino var for øvrig Myrmos tiende OL som løper, lagleder eller servicemann.
Oppsummering
I tillegg til VM-gull og OL-sølv kan vi oppsummere Myrmo sin karriere slik: 2 NM-gull (15 km 1972 og 50 km 1971), 5 NM-sølv og 8 bronse. Vinner av 15 km i Holmenkollen 1970 og 1972, og 50 km i 1974, og totalt premiert 27 (eller 28?) ganger i Holmenkollen, noe som lenge var rekord. Det var derfor høyst fortjent at det var Myrmo som ble valgt som motiv for skiløperen som er avbildet på ett av frimerkene som ble utgitt i forbindelse med 100-årsjubileet for Huseby/Holmenkollrennene i 1979. Vinner av Monolittrennet 1970, 1972 og 1973. Vinner av tremila i Falun 1969 og 1978.
Han ble tildelt Holmenkollmedaljen i 1972, og Sportsjournalistenes statuett og Olavsstatuetten i 1974. I 2012 ble han utnevnt til æresmedlem i Sør-Trøndelag skikrets.