Resultater fra Universiaden i Lake Placid i 1972

Vinteruniversiaden i 1972 ble arrangert i den lille landsbyen Lake Placid, i fjellene nord i staten New York i USA, i perioden 26.2.-5.3. Universiaden startet snaue to uker etter at OL i Sapporo ble avsluttet. Norge deltok med 14 deltakere, derav 6 USA-studenter.

Blant de norske deltakerne var 2 skihoppere, 1 kombinertløper og 1 langrennsløper, men de norske resultatene i flere av øvelsene er ikke kjent. Ellers deltok 5 norske skøyteløpere, bl.a. sprinterne Ole Christian Iversen og Per Bjørang, som begge hadde deltatt i Sapporo. De sørget for to norske medaljer på 500 m. Iversen delte gullet med nederlandske Jos Valentijn, mens Bjørang tok bronse, ett tidels sekund bak de to gullvinnerne.

Universiaden i Lake Placid ble preget av mildvær, med temperaturer på over 10 grader pluss, med tilhørende smøreutfordringer for langrenns- og kombinertløperne, og utsettelser og endringer i skøyteprogrammet, der isen regelrett smeltet vekk.

15 km

1. Fjodor Simasjov, Sovjet 55:47,5
2. Ivan Pronin, Sovjet 56:06.81
3. Sergej Saveljev, Sovjet 56:59,27
4. Jurij Bragin, Sovjet 57:27.36
5. Tomio Okamura, Japan 57:33,05
6. Kunio Shibata, Japan 57.43.47
7. Koji Shimizu, Japan 57.58.88
8. Ulrich Wenger, Sveits 58.00.09
9. Jarl? Svensson, Sverige 58.07.52
10. Esa Korri, Finland 59.38.47

—
13. Joe McNulty, USA 1.00.07.04
14. Bela Bodnar, USA 1.00.51.55
15. Ron Yeager, USA 1.01.11.10

Etterlysning! Dersom det er noen av skihistorie.no sine lesere som har informasjon om den norske deltakeren i langrennsøvelsene i Lake Placid, så er vi veldig interessert i å høre fra dere.

Fjodor Simasjov var den mest meriterte av langrennsløperne under universiaden i Lake Placid. Han kom fra Sapporo med OL-gull i stafett og sølv på 15 km. Han gjorde ingen skam på favorittstempelet og sikret seg tre nye universiade-gull. I løpet av to mesterskap hadde han tatt gull i alle langrennsøvelsene – tre individuelle og to i stafett. (Lagoppstillingen fra stafetten 1970 er riktignok ikke kjent, men regner det som nokså sikkert at Simasjov gikk på dette laget)

Simasjov deltok også under VM i Falun, der han bare ble nr 26 på tremila, men sikret seg en ny VM-medalje med sølv i stafett. Her var imidlertid Simasjov det svakeste leddet på Sovjets lag, og kanskje årsaken til at de tapte gullet til Øst-Tyskland. Han var også tatt ut til OL i Innsbruck i 1976, men han ble syk og ble sendt hjem før lekene startet.

Han hadde ellers sin sterkeste sesong i 1971, da han vant 15 km under prøve-OL i Sapporo og tremila i Puijospelen i Kuopio, og ble nr 3 på 15 km i Lahti. I 1972 vant han både 15 km og 30 km i Kirunaspelen, og i 1973 ble han nr 3 på tremila under prøve-VM i Falun.

Ivan Pronin hadde også deltatt i Sapporo, der han ble nr 15 på 50 km. Han hadde en kort internasjonal karriere. Året før hadde han tatt 9. plass 30 km og stafettseier i Svenska Skidspelen. Han deltok også i Östersundspelen og Kirunaspelen, med 2. plass på tremila i Östersund som beste resultat. Dette året tok han også bronse på 30 km i det sovjetiske mesterskapet.

I 1973 tok han 4. plass på 15 km og stafettsølv i vinterspartakiaden for vennlige/sosialistiske hærer i Pamporovo, før han forsvinner ut av resultatlistene.

24 år gamle Sergej Saveljev presenterte seg for første gang på den internasjonale arena med bronse på 15 km og stafett-gull under universiaden i Lake Placid. Fire år senere vant han OL-gull på 30 km og bronse på stafetten, og i 1978 tok han VM-gull på 30 km i Lahti. Han fikk sin internasjonale mesterskapsdebut under VM i Falun i 1974, med 10. plass på 50 km som beste resultat. Under OL i 1980 fikk han ikke anledning til å forsvare gullmedaljen på tremila. Han satte derfor alt inn på å vinne den avsluttende femmila, men her måtte han nøye seg med 5. plass.

Jurij Bragin deltok i sin andre Universiade, men måtte nøye seg med 4., 5. og 6. plass på de tre individuelle øvelsene han deltok i. Han fikk heller ikke delta på stafettlaget som tok gull i 1972, men han var trolig på laget som tok gull i 1970. Bragin fikk ikke mange internasjonale representasjonsoppdrag, men i 72- sesongen hadde han deltatt i den italienske skiuken, og overrasket med 2. plass på 30 km i Ronzone og 3. plass på 15 km i Castelrotto. Han gikk også ankeretappen på Sovjets stafettlag i Dimaro Folgarida, og sikret seier til Sovjet i kamp med vest-tyske Walter Demel.

I 1973 ble han nr 42 på 15 km og nr 26 på 50 km i Lahti. Samme år tok han stafettbronse for Burevestnik (studentenes idrettslag) i det sovjetiske mesterskapet.

Både Tomio Okamura og Kunio Shibata var på Japans OL-lag i Sapporo. Shibata oppnådde det beste individuelle resultatet av de japanske løperne på hjemmebane med 23. plass på tremila i Sapporo, mens Okamura ble nr 47 på distansen.

30 km

1. Fjodor Simasjov, Sovjet 1:34:31.12
2. Nikolaj Jemelin, Sovjet 1:36,06,75
3. Ulrich Wenger, Sveits 1:37:35,74
4. Ivan Pronin, Sovjet 1.37.40.17
5. Esa Korri, Finland 1.38.14.09
6. Jurij Bragin, Sovjet 1.38.25.60
7. Urs Roner, Sveits 1.38.42.89
8. Tomio Okamura, Japan 1.39.18.60
9. Larry Martin, USA 1.40.20.55
10. Gene Morgan, USA 1.42.27.25

Nikolaj Jemelin fikk med seg stafett-gull og individuelt sølv fra Lake Placid. Han debuterte internasjonalt med 7. plass i universiaden i Rovaniemi to år tidligere. I 1972 deltok han også i den italienske skiuka, der han ble nr 4 på 30 km i Ronzone, nr 7 på 15 km i Castelrotto og gikk på Sovjets lag som vant stafetten. Siste gang vi hører om ham i internasjonal sammenheng er i 1974 da han tok 6. plass på 15 km i Ruka utenfor Kuusamo i slutten av mars. Løpet ble vunnet av Juha Mieto, mens verdensmesteren av året, Magne Myrmo, ble nr 7.

Sveitseren Ulrich «Ueli» Wenger klarte å splitte de sovjetrussiske løperne, og sørget for at Sovjet ikke fikk med seg alle medaljene i herrenes langrennsøvelser. Wenger hadde også deltatt i Sapporo, der han ble nr 14 på femmila – drøye 6 minutter bak OL-mesteren, Pål Tyldum.

Wenger hadde ellers markert seg med 11. plass på 30 km i Ronzone og 7. plass på 30 km i Oberhof i 1971, bl.a. i kamp med flere sterke nordmenn og svensker. Samme sesong ble han nr 25 på femmila i Holmenkollen (av 29 løpere som fullførte dette løpet), og han tok sølv på femmila i det sveitsiske mesterskapet.

4 x 10 km stafett

1. Sovjet (Nikolaj Jemelin, Sergej Saveljev, Ivan Pronin, Fjodor Simasjov) 2.32.54.96
2. Japan (Kunio Shibata, Tomio Okamura, Koji Shimuzu, Kenzo Kida) 2.39.15.19
3. USA (Ronnie Yeager, Larry Martin, Joe McNulty, Gene Morgan) 2.39.30.71
4. Sveits (Kaspar Egger, Pascal Gertach, Urs Röhner, Ueli Wenger)2.46.00.62
5. Østerrike (Durt Matz, Werner Krischan, Anton Vogel, D. Albl) 2.51.21.37
6. Canada (Darrell Frank, Don Gardner, Larry Mason, Lorne Luhta) 2.52.56.33

Nok en gang var Sovjet suverene i herrestafetten i Universiaden. Men Japan fikk uventet kamp om sølvmedaljene. Ankermannen, Kenzo Kida, gikk ut med ett minutts forsprang til USA, men Gene Morgan hadde nesten tatt igjen Kida, men da Kida ble klar over faren skrudde han opp tempoet og holdt unna med 15 sekunders margin.

Både Shibata og Okamura gikk også på Japans lag som ble nr 10 (av 14 startende lag) under OL på hjemmebane.

Alle de fire amerikanske stafettdeltakerne hadde vært på det amerikanske OL-laget forut for Universiadaen. Ankermann Gene Morgan hadde bare gått femmila i Sapporo, men stod for den beste OL-innsatsen av de amerikanske langrennsløperne med 24. plass på distansen. 19 år gamle Ronny Yeager fikk bare gå 15 km, der han ble nr 55. Yeager deltok også i Innsbruck fire år senere, der han gikk på USAs stafettlag som tok en svært overraskende 6. plass. Larry Martin ble nr 58 på 15 km og gikk også på stafettlaget som ble nr 12 av 14 lag på OL-stafetten. Joe McNulty fikk også bare gå femmila, men måtte kaste inn håndkleet og kom aldri i mål i sin eneste OL-opptreden.

Trener for det amerikanske langrennslaget i Lake Placid var for øvrig Mike Gallagher, også OL-deltaker i Sapporo (30. plass på 30 km og stafettdeltaker) og tidligere universiadedeltaker (9. plass på 15 km i 1968). Dette var Gallaghers tredje OL-deltakelse. Han hadde 22. plass på femmila i 1968 som sin beste OL-plassering. Selv trakk han fram 19. plass på femmila i Kollen i 1969 som sin beste prestasjon. Gallagher var senere trener for det amerikanske landslaget i langrenn. Han var også innovatør som samarbeidet med flere store skiprodusenter om utvikling av bedre glassfiberski, og som støttet Bill Koch i utviklingen av skøyteteknikken.

5 km

1. Ljubov Mukhatsjeva, Sovjet 20.27.8
2. Olga Rokko, Sovjet 20.56.7
3. Nina Sejlunina, Sovjet 20.58.3
4. T. Schakshina, Sovjet 21.26.7
5. Barbara Britch, USA 21.28.5
6. Bogumiła Trzebunia, Polen 21.31.1
7. Zofia Majerczyk, Polen 21.34.1
8. Krystyna Turowska, Polen 21.45.0
9. Teresa Merena, Polen 22.40.7
10. Roxanne Van Enkevort, USA 23.11.7

10 km

1. Ljubov Mukhatsjeva, Sovjet 34.56.16
2. Nina Seljunina, Sovjet 35.16.43
3. Zofia Majerczyk, Polen 36.26.22 *)
4. T. Schakshina, Sovjet 36.27.69
5. Bogumiła Trzebunia, Polen 37.01.63
6. Barbara Britch, USA 37.55.02
7. Krystyna Turowska, Polen 37.55.44
8. Olga Rokko, Sovjet 38.16.28
9. Teresa Merena, Polen 38.38.10

*) enkelte kilder oppgir Wladyslawa Majerczyk, men polsk wikipedia støtter at dette skal være Zofia

Ljubov Mukhatsjeva hadde deltatt i OL i Sapporo tidligere på året, der hun gikk på Sovjets stafettlag som vant OL-gull. Individuelt ble hun nr 4 på 10 km og nr 6 på 5 km. Hun var også med i troppen til OL i Innsbruck i 1976, uten å få gå noen distanser.

Olga Rokko var fra Karelen og vant gull i junior-EM 1969 og stafettsølv i 1970. Hun ble ellers sovjetisk juniormester på 10 km i 1970 og nr 3 på samme distanse i 1971. I 1971 ble hun også sovjetisk juniormester i stafett for Burevestnik – studentlaget i Sovjet.

Nina Seljunina var VM-deltaker i 1974, der tok VM-gull i stafett og ble nr 8 på 10 km. Hun giftet seg med langrennsløperen Vassilij Rotsjev, og fra 1977 kjenner vi henne som Nina Rotsjeva, som deltok i VM i 1978 (VM-bronse stafett og ny 8. plass på 10 km) og OL i 1980.

Nina Rotsjeva fikk sønnen Anatolij i november 1977. Anatolij Rotsjev var også skiløper og deltok i ett verdenscupløp – i Kavgolovo 2003, der han ble nr 33 på 10 km fri. Han ble senere gift med Olga Moskalenko, også kjent som Olga Rotsjeva.

Enda bedre kjent er sønnen Vassilij Rotsjev jr, som ble født i oktober 1980, 8 måneder etter at både moren og faren deltok i OL i Lake Placid. Vassilij Rotsjev jr vant VM-gull på sprint i Oberstdorf i 2005.

3 x 5 km stafett

1. Sovjet (Nina Seljunina, Olga Rokko, Ljubov Mukhatsjeva) 1.01.22.90
2. Polen (Zofia Majerczyk, Krystyna Turowska, Bogumiła Trzebunia) 1.01.49.90
3. USA (Maryanne Van Enkevort, Margie Mahoney, Barbara Britch) 1.04.27.89

Polen hadde overraskende tatt ledelsen foran den siste etappen, men en sterk etappe av OL-medaljøren Mukhatsjeva sikret nytt gull til Sovjet. Det deltok bare tre lag i kvinnestafetten, noe som gjorde at de tre amerikanske damene, alle studenter ved Alaska Methodist University i Anchorage, sikret seg en bronsemedalje på hjemmebane.

19 år gamle Margie Mahoney og 20 år gamle Barbara Britch hadde også deltatt i OL i Sapporo i forkant av Universiaden. Der ble Britch nr 31 på 5 km, mens Mahoney ble nr 36 på 10 km og nr 39 på 5 km. Britch gikk også på USAs stafettlag, som ble nr 11 og sist, knepent bak Canada, i OL-stafetten. Mahoney deltok også i Innsbruck-OL fire år senere, der hun ble nr 43 på 10 km. Senere var hun skiinstruktør ved Nordic Ski Club og Alaska Ski Academy. Britch hadde markert seg sterkt som junior, bl.a. ved å bli nr 2 i juniorklassen i Svenska Skidspelen i 1970, bare slått av norske Tove Engebretsen.

Kombinert

1. Vladimir Rusinov, Sovjet 408.09
2. Hideki Nakano, Japan 405.05
3. Ladislav Rygl, Tsjekkoslovakia 388.05
4. Kazuo Araya, Japan 381.65
5. Tom Backman, Finland 373.9
6. Jim Miller, USA 352.1
7. Antonin Kucera, Tsjekkoslovakia 351.25
8. Vladimir Vinogradov, Sovjet 343.75
9. Bruce Cunningham, USA 327.6
10. Bob Kendall, USA 298.25

Sølv- og bronsemedaljevinnerne, Nakano og Rygl, hadde begge deltatt i Sapporo, der Nakano hadde blitt nr 13 (etter å ha vunnet hoppdelen, med beste hopp i alle tre omgangene, for deretter å bli desidert sist i langrennsdelen) og den regjerende verdensmester Rygl bare hadde blitt nr 26. I Lake Placid måtte de altså begge se seg slått av en sovjetrusser som ikke hadde fått plass på Sovjets OL-lag.

Vladimir Rusinov hadde tatt bronse under universiaden i Rovaniemi to år tidligere. Han deltok ellers ikke så mye i konkurranser utenfor Sovjet, men han ble nr 10 i prøve-OL i Sapporo i 1971, og han var tilbake i Rovaniemi i slutten av mars 1972, der han ble nr 5 i en internasjonal konkurranse med god deltakelse. På hjemmebane tok han bronse i det sovjetiske mesterskapet i 1970 og 1973, samt sølv i Det sovjetrussiske folkets Spartakiade i 1974.

Han studerte ved Perm Technical Institute, hvor han ble uteksaminert i 1976, med hovedfag innen treningsteori og treningsmetode. Etter sin aktive karriere var han lærer, kombinerttrener og senere viserektor ved Tchaikovsky State Institute of Physical Culture. Han trente bl.a. kombinertløperne Andrej Simanov og Sergej Bondar, som tok sølv og bronse under junior-VM i 1982, bak nordmannen Knut Leo Abrahamsen.

Hideki Nakano fikk sin beste internasjonale plassering under prøve-OL i Sapporo i 1971, der han ble nr 6. Han hadde deltatt i kombinert under OL på hjemmebane, der han vant hoppdelen av konkurransen og ble nr 13 totalt. Han deltok også under VM i Falun to år senere, der han ble nr 33.

Ladislav Rygl var blitt verdensmester på hjemmebane i 1970, men han nådde aldri opp på dette nivået i andre mesterskap. Han hadde deltatt i OL allerede i 1968, som 20-åring, og blitt nr 16. I Sapporo ble han bare nr 26. Han tok ellers 2. plass i Falun 1969, 3. plass i Holmenkollen 1970 og 3. plass i Reit im Winkl 1970

Høsten 1970 var han utsatt for en ulykke, og han kom aldri tilbake i samme form som han hadde i VM-sesongen 1970. Han la opp etter 1972-sesongen, bare 24 år gammel, og senere har han vært engasjert som trener i Tanvald, Liberec, Sveits og også en periode som landslagstrener i Tsjekkia.

Hans sønn, med samme navn, var også i verdenstoppen i kombinert i en årrekke på 1990- og 2000-tallet. Han vant tre renn i verdenscupen og stod på seierspallen 13 ganger. Han fikk sin beste mesterskapsplassering i Lahti i 2001, der han ble nr 6.

Finske Tom Backman gikk klart raskest i langrennsdelen av kombinertkonkurransen. Han slo nærmeste konkurrent, Rusinov, med mer enn 2 ½ minutt. Han lå imidlertid altfor langt bak etter hopprennet til å kunne melde seg på i kampen om medaljer, men han gikk seg opp fra 11. plass til 5. plass

Backman hadde sin beste sesong i 1971 da han ble nr 7 i Lahti og nr 3 i det finske mesterskapet. Den finske OL-troppen ble i utgangspunktet tatt allerede i oktober 1971, på bakgrunn av resultatene fra 71-sesongen. Backman var da med i OL-troppen, men han ble bare nr 6 i et finsk OL-kvalifiseringsrenn i begynnelsen av januar 1972 og måtte se den siste OL-plassen i kombinert gå til 18 år gamle Jukka Kuvaja.

Tom Backman var senere representant for skiprodusenten Splitkein i Finland. Han er for øvrig sønn av Leo Backman, som i Norge er best kjent som vinner av det første Monolittrennet i 1954.

Den amerikanske OL-deltakeren Jim Miller lå som nr 4 etter hopprennet i Lake Placid, og amerikanerne mente han hadde gode muligheter til å ta medalje på hjemmebane. Men det ble væromslag, amerikanerne smurte seg bort, og det ble bare 6. plass på Miller, som deltok i sin tredje universiade, og som hadde tent flammen under åpningsseremonien i Lake Placid.

Den norske deltakeren i kombinert var Knut Gulbrandsen. Han ble nr 10 i det kombinerte hopprennet, men kort tid etter start i langrennet vrikket han foten og måtte bryte løpet. Gulbrandsen studerte ved University of Vermont. Han hadde hevdet seg med topp-10-plasseringer i junior-NM i 1969 (5. plass i 16-årsklassen) og 1970 (9. plass i 17-årsklassen).

Knut Gulbrandsen døde i en trafikkulykke mens han var hjemme i Norge på sommerferie.

Kombinertkonkurransen i Lake Placid hadde 14 deltakere fra 8 nasjoner – det laveste antallet siden den første vinteruniversiaden i 1960

Hopp

1. Hideki Nakano, Japan 225.5
2. Garij Napalkov, Sovjet 222.9
3. Jurij Kalinin, Sovjet 221.3
4. Aleksandr Ivannikov, Sovjet 215.9
5. Kimio Saito, Japan 214.7
6. Vladimir Rusinov, Sovjet 210.2
7. Kazuo Araya, Japan 202.3
8. Kinuo Watanabe, Japan 194.0 (med fall)
9. Ladislav Rygl, Tsjekkoslovakia 187.5
10. Petter Kongsli, Norge 185.7

—

15. Martin Grimnes, Norge 157.8
18. Knut Gulbrandsen, Norge 136.0

Hideki Nakano klarte ikke å gå helt til topps i sin spesialdisiplin – kombinert, men i det spesielle hopprennet ble det gull til 19-åringen – foran tre sterke spesialhoppere fra Sovjet. Og det kunne blitt japansk dobbeltseier i konkurransen, men Kinuo Watanabe falt etter å ha gjort konkurransens lengste hopp på 72 meter. Nakano hoppet 70 og 71 meter i sine hopp.

I et hopprenn i samme bakke i forkant av universiaden vant Sovjets Aleksandr Ivannikov foran de to japanerne Watanabe og Nakano, med Napalkov på fjerdeplass. Flere aviser i Europa rapporterte feilaktig dette som resultater fra universiaden.

Nakano hadde deltatt i kombinert under OL på hjemmebane, der han vant hoppdelen av konkurransen, men han fikk ikke plass på det sterke japanske hopplaget under OL.

Både Napalkov og Kalinin hadde deltatt på Sovjets hopplag i OL. Napalkov ble beste sovjetrusser i begge bakkene, med 6. plass i storbakken og 7. plass i storbakken. Kalinin ble nr 20 i normalbakken. Napalkov hadde hatt sin store sesong i 1970, da han vant 2 VM-gull i Vysoké Tatry og gull i polaruniversiaden i Rovaniemi.

Jurij Kalinin hadde tatt gull i junior-EM året før og deltok også under OL i Innsbruck fire år senere, der han ble nr 22 i normalbakken og nr 24 i den store bakken. Hans beste internasjonale plasseringer var ellers 6. plass i VM i skiflyging i 1973 og 1979.

Beste nordmann ble Petter Kongsli som studerte ved University of Vermont. Universitet ligger i Burlington, like over grensen mellom statene New York og Vermont, og han hadde derfor ikke mer enn et par times reisetid for å komme seg til Universiaden.

Kongsli var Oslo-gutt og representerte Ready. Han overrasket stort da han tok 12. plass og ble nest beste nordmann i Holmenkollen i 1971. På sitt kunne han ha kjempet om medaljene i Lake Placid, men falt (bokstavelig talt) som så ofte ellers for eget grep. Han forteller dette til skihistorie.no, om opplevelsen hoppbakken i Lake Placid:

Jeg husker at jeg bånna bakken i prøveomgangen, falt forover, mistet pusten. Var groggy i rennet så resultatet ble ikke så bra. Napalkow USSR vant. Hoppet jevnt med han tidligere. Konkurransen ble derfor litt nedtur for meg …

Dette var nærmest varemerket for Kongsli – helt fra junioralderen var han kjent for å hoppe bakken ned – bare for å falle fra en god plassering. I 1973 var Kongsli og flere andre USA-studenter hjemme i Norge for å delta i Holmenkollen. Kongsli ble bare nr 72 i rennet etter fall i alle tre omgangene. Han kunne kjempet om en plass på pallen med to stående hopp.

Foran VM-sesongen 1974 var både Kongsli og en annen USA-student, Vidar Nilsgård, i en 15 mann stor gruppe av VM-kandidater. Både Kongsli og Nilsgård dro hjem til Norge i første del av sesongen, i et forsøk på å kvalifisere seg for hoppuka og senere VM-laget, men ingen av dem hoppet godt nok til å kvalifisere seg.

Mens han studerte i USA ble Kongsli øst-amerikansk mester i 1973 og 1974, og amerikansk collegemester i 1975. Kongsli ble uteksaminert fra University of Vermont i 1975, og tok senere master i arkitektur ved University of Idaho. Etter at han kom tilbake til Norge jobbet han i flere større entrepenør- og arkitektfirma før han startet egen arkitektvirksomhet.

De to andre norske deltakerne var Martin Grimnes og Knut Gulbrandsen. De studerte også ved University of Vermont, og utgjorde sammen med Kongsli et sterkt hopplag i konkurranser mot studenter fra andre universiteter og college i området. Gulbrandsen var også den norske deltakeren i kombinert i Lake Placid.

Det ser ikke ut til at Martin Grimnes har hevdet seg på nasjonalt plan i Norge, men han tok en 5. plass i det amerikanske studentmesterskapet i 1971. Grimnes studerte Industrial Management ved University of Vermont, og han ble boende i USA etter studiene, der han ble en suksessfull industrigründer. Han grunnla Brunswick Technologies i 1984 og senere Harbor Technologies.