I vår ble det kjent at Tor-Arne Hetland blir vår nye landslandlagstrener for herrenes allroundlag. I denne artikkelen ser vi nærmere på hans karriere.
Tor-Arne Hetlands navn er nærmest synonymt med innføringen av sprint i langrennssporten. I 1996 gikk han helt til topps aller første gang sprint stod på programmet i verdenscupen. I 2001 ble han den første verdensmester i sprint, og året etter ble han den første olympiske mester i sprint. I 2005 ble han, sammen med Tore Ruud Hofstad, den første verdensmester i lagsprint. Det eneste han ikke maktet å vinne var det første OL-gullet i lagsprint – det ble «bare» sølv, sammen med Jens Arne Svartedal, da lagsprinten stod på OL-programmet første gang i Torino i 2006. Med denne historikken er det heller ingen overraskelse at Hetland i 2000 ble den første norgesmester i sprint og at han til slutt stod som vinner av sprinttrøya i den aller første Tour de Ski.
Men Hetland var likevel mer enn bare en sprinter. Han kan se tilbake på 2. plass fra femmila i Holmenkollen, og han både startet og avsluttet sin olympiske karriere med 50 km. Han har to distanseseiere i verdenscupen, 5. plass fra Tour de Ski og fire ganger har han vært blant de 6 beste i verdenscupen totalt. Han var blant landets beste langrennsløpere i 13 år – fra han vant sin første verdenscupseier i 1996 til han avsluttet karrieren med 3. plass i sprintverdenscupen i 2009. Han var på elite/sprintlandslaget i 10 år – fra 2000 til 2009.
Men la oss ta det hele i kronologisk rekkefølge:
Hetland er født 12. januar 1974 og oppvokst i Helleland, ei lita bygd i Eigersund kommune i Sør-Rogaland – kanskje et av de snøfattigste områdene i hele landet, og der det også kunne være langt å kjøre til snø og treningsmuligheter. 16 år gammel tok han beslutningen om å flytte til Meråker for å gå på skigymnas – for å ha mulighet til å bli en best mulig skiløper.
En av landet beste juniorer
Allerede i sin første juniorsesong ble det suksess i junior-NM. Hetland tok sølv på 15 km fri i 16-årsklassen, bare slått av den ikke helt ukjente Ole Einar Bjørndalen – som imidlertid var nærmere 2 minutter raskere enn Hetland. Bjørndalen tok også gull på 10 km klassisk, der det ble 4. plass til Hetland
Året etter tok han sitt første NM-gull da det ble gull på 10 km klassisk og sølv på 15 km fri i 17-årsklassen
I 1993 ble det bronse på 10 km klassisk og 4. plass på 20 km fri i klasse eldre junior under junior-NM. Begge løpene ble vunnet av Kjetil Juul Pedersen foran Remi Andersen. Hetland gikk også andre etappe på Nord-Trøndelag sitt stafettlag, som tok sølv på stafetten, etter at Frode Jermstad måtte gi tapt for Remi Andersen på siste etappe
Denne sesongen fikk han også sin internasjonale debut, med deltakelse i junior-VM. Der ble det 4. plass på 30 km fri, 5. plass på 10 km klassisk, og stafett-gull sammen med Kjetil Juul Pedersen, Remi Andersen og Morten Aasebø.
I sin siste juniorsesong tok han et nytt gull i junior-NM. Det ble gull på 20 km fri og 10 km klassisk, samt bronse i stafetten. Han tok også steget opp på pallen individuelt i junior-VM, med bronse på 30 km fri, slått av de to japanerne Mitsuo Horigome og Masaaki Kozu, 4. plass 10 km klassisk, og sølv i stafetten (slått av Japan!) sammen med Tore Bjonviken, Frode Jermstad og Haakon Loe-Johansen
1995: Verdenscupdebut i Holmenkollen
I sin første seniorsesong gikk Hetland inn til 15. plass på NM 15 km fri jaktstart, etter en sterk jaktstart der han gikk seg fram fra 46. plass etter 10 km klassisk
Han debuterte i verdenscupen med 41. plass på femmila i Holmenkollen – drøyt 12 minutter bak vinneren, Vladimir Smirnov. Han slo imidlertid Bjørn Dæhlie med et drøyt halvminutt!
1996: Seier i historiens første verdenscupsprint
Han vant sin første seier i verdenscupen da han vant sprinten i Reit im Winkl 4. februar 1996 – det aller første sprintrennet med verdenscupstatus. Konkurransen ble gjennomført som ren utslagskonkurranse – mann mot mann – i en løype på 1 km. I finalen slo Hetland en rask italiener, som mange nordmenn ønsket å ta revansje på – Silvio Fauner, som spurtslo Bjørn Dæhlie i OL-stafetten på Lillehammer to år tidligere
Landslagssjef Erik Røste hadde tro både på sprintkonseptet og på Tor-Arne Hetland: – Tor-Arne mestrer denne typen løp. Han har tempo og han er taktisk god. Hetland mente på sin side at dette ikke var ordentlig langrenn, og mente at denne type løp ikke burde telle i den individuelle verdenscupen J
Senere på sesongen markerte Hetland seg nok en gang som mulig framtidig ankermann på det norske stafettlaget da han slo Bjørn Dæhlie i spurten, og sørget for at det norske andrelaget vant verdenscupstafetten i Holmenkollen. – Jyplingen ble for kjapp for meg, kommenterte en utslitt Bjørn Dæhlie etter stafettinnspurten. Stafetten hadde det unormale formatet 4 x 5 km fri, og de øvrige ungguttene på det norske andrelaget var Tore Bjonviken, Frode Estil og Remi Andersen.
Landslagssjefen signaliserte at det kunne åpne seg mulighet for en landslagsplass etter den sterke sesongen, men nåløyet var trangt, for Norge hadde en rekke gode langrennsløpere – den gang som nå, og til tross for de sterke resultatene skulle det fortsatt gå tre år før Hetland fikk plass på landslaget.
1997: Andreplass på femmila i Kollen
Tor Arne Hetland overrasket igjen, denne gang med 2. plass på femmila i Holmenkollen, bare slått av Pietro Piller Cottrer. Etter en sterk avslutning slo han til slutt Bjørn Dæhlie på 3. plass med 5 sekunder. Under overskriften «Kronprinsen som kan alt» lanserte Aftenposten Hetland som Bjørn Dæhlies arvtaker etter denne bedriften.
Fire dager før femmila i Kollen var Hetland også en av favorittene til å vinne sesongens eneste sprintrenn i verdenscupen. Løpet gikk i klassisk stil i svenske Sunne, og Hetland styrket favorittstemplet ved å være raskest i prologen. Dessverre mislikte juryen hans mange sporskifter, og Hetland ble dermed trolig også den første som har blitt diskvalifisert for bruk av skøytetak i klassisk sprint!
En uke etter Kollen-femmila tok Hetland sølv på 15 km i militær-VM, også denne gang bak Piller Cottrer!
For øvrig fikk Hetland spolert deler av sesongen av en forkjølelse i julen, og han klarte ikke å kvalifisere seg for VM-laget til VM i Trondheim. Den sterke sesongavslutningen viste at han kunne vært et sterkt kort om han hadde vært i form tidligere.
1998: Sterk sesongåpning, men skuffende OL-debut
Under sesongåpningen på Beitostølen ble Hetland bare slått av Bjørn Dæhlie på 10 km klassisk. Dagen etter gikk han helt til topps på Vektersprinten – 15 km fri på Geilo, riktignok uten konkurranse av to av landets beste fristilsløpere – Bjørn Dæhlie (som prioriterte barnedåp hos sin søster) og Thomas Alsgaard.
Dagens president i Skiforbundet, Erik Røste, var den gang sportssjef for herrelandslaget, og var blant dem som ikke var overrasket over Hetland sterke resultater i åpningshelgen: – Jeg har flere ganger nevnt Tor Arne Hetland som en av morgendagens store løpere. Jeg kjenner Hetland som en målbevisst, grundig og systematisk skiløper.
Resultatene i verdenscupen var likevel ikke helt overbevisende, med 16. plass på 30 km fri i Kavgolovo i begynnelsen av januar som beste resultat. Han fikk sjansen på det norske stafettlaget under prøve-VM i Ramsau, men sprakk på sin tredjeetappe, og ødela muligheten for norsk seier.
Sammen med Anders Eide, som tok gull, leverte han imidlertid en sterk OL-søknad med NM-sølv på 10 km fri – snaut 6 sekunder bak Eide. Løpet gikk riktignok uten mange av de OL-uttatte løperne, men landslagssjef Erik Røste trengte fristilsløpere til OL-laget, særlig med tanke på femmila, og det ble OL-plass til både Eide og Hetland.
Det ble imidlertid en skuffende OL-debut for Hetland. Han ble tatt ut til å gå den avsluttende femmila i fristil, og hadde en målsetting om en plassering blant de 10 beste. Han fikk imidlertid ikke opp farten fra start, og endte på 24. plass, mer enn 10 minutter bak Bjørn Dæhlie, som vant løpet etter en dramatisk innspurt.
Hetland avsluttet sesongen med å ta sitt første NM-gull i stafett for Byåsen, sammen med Jan Jacob Verdenius og Frode Estil.
1999: Nye sprintseiere og VM-debut i Ramsau
VM-sesongen startet med to 9. plasser i verdenscupen – på 10 km fri både i Muonio og Toblach. I romjula ble det gått tre sprinter i verdenscupen, og Hetland gikk til topps på to av disse – i Engelberg og Garmisch-Partenkirchen. FIS benyttet anledningen til å teste ulike sprintformater. Hetland ble slått ut i kvartfinalen da det ble gått 2 i hvert heat i alpinbyen Kitzbühl, og klarte seg best både da det ble gått 4 og 8 mann i heatene. Med to seiere vant også Hetland denne sprintcupen sammenlagt.
Hetland fikk sin VM-debut i Ramsau med 17. plass på 30 km fri – drøye 3 minutter fra bronsen.
2000: Første norgesmester i sprint
Etter 7 sesonger på diverse junior- og rekrutteringslandslag fikk Hetland endelig plass på herrenes elitelandslag. Det ble likevel bare en middels sesong for Hetland med en del sykdom. På tampen av sesongen ble det likevel en opptur da han vant historiens første NM i sprint. Han ble samtidig den første rogalending til å ta individuelt NM-gull i langrenn.
Hetland vant en klar seier foran den tidligere kombinertløperen Trond Einar Elden, og hadde nå fått et annet syn på sprint enn han hadde fire år tidligere. Han mente nå at sprint var kommet for å bli, og at løperne heller måtte bidra med konstruktive innspill, bl.a. i forhold til løypene, i stedet for bare å kritisere. Han mente NM-løypene på Vang var et skoleeksempel på gode sprintløyper, med brede og fine traseer.
2001: Første verdensmester i sprint
VM-sesongen startet med flere sterke plasseringer i verdenscupen, og under NM-uka i Steinkjer viste Hetland gryende VM-form, også på distanse. Han gikk inn til 11. plass på 10 km klassisk, og gikk seg deretter opp til 5. plass på 15 km jaktstart, med 3. beste tid. Deretter gikk han Byåsen inn til NM-gull i stafett, etter en imponerende sisteetappe. Etter å ha hentet 30 sekunder på Osebergs Espen Bjervig og 54 sekunder på Kjelsås’ Rune Torseth, spurtslo han Torseth med bare én stav – etter at Torseth tråkket på Hetlands stav på inn på stadion.
Hetland avsluttet NM-uka med å ta gull på 30 km fristil, 40 sekunder Thomas Alsgaard, som var regnet som vårt sterkeste kort foran VM i Lahti.
Hetland ble historisk da han vant VM-gull første gang sprint stod på VM-programmet – under VM i Lahti. Han lå bare på tredjeplass i utforkjøringen inn mot stadion i Lahti, men gjennom en frekk manøver tok han innersvingen på de andre gjennom Lahtisvingen. Han ble dobbelt historisk ved å bli den første norske langrennsløper til å vinne VM-gull i den finske skimetropolen.
Fire dager før den første VM-sprinten skulle avgjøres gikk han inn til sitt beste mesterskapsresultat på distanse – 7. plass på 20 km jaktstart. Han var 45 sekunder bak gullvinneren, Per Elofsson, men bare 11.2 sekunder bak bronsevinner Vitalij Denisov.
Han gikk også siste etappe det norske stafettlaget som tok VM-gull i Lahti i 2001. Som ankermann fikk imidlertid ikke Hetland gleden av å gå det norske laget inn til seier. Finske Mike Myllylä ble for sterk og gikk fra Hetland på ankeretappen. Hetland gikk i utgangspunktet inn til sølv, 27 sekunder bak Finland. Men det finske laget ble diskvalifisert etter at tre av løperne på laget ble tatt i doping, i en av de største dopingskandalene som har rammet langrennssporten.
2002: OL-gull i sprint
OL i Salt Lake City åpnet dårlig for Hetland. På 30 km fristil fellesstart mistet han tidlig kontakt med teten, og gikk i mål til 51. plass – 9 minutter bak mannen som gikk først i mål (Johann Mühlegg) og 7 minutter bak den endelige vinneren (Christian Hoffmann). På den endelige resultatlista er Hetland nr 49, siden to av de foran på resultatlista senere ble diskvalifisert pga doping.
Det skulle gå bedre da sprint stod på OL-programmet for første gang. Hetland hadde ingen problemer med å ta seg til finalen, der han møtte et sterkt felt: Italienske Cristian Zorzi, tyske Peter Schlickenrieder og svenske Björn Lind. Zorzi hadde snytt Hetland for seieren i to av sprintrennene i verdenscupen før nyttår og måtte finne seg i å være favoritt i OL-finalen.
Nok en gang kom Hetland bakfra i stor fart på vei inn mot oppløpet, men Zorzi lå likevel først inn på spurtstrekket. Der var det imidlertid ingen som kunne stoppe «Hellelands-eksepressen», som dermed vant det første OL-gullet som ble utdelt i sprint.
Det sier kanskje noe om hva slags vinnerskalle Tor-Arne Hetland er at OL-gullet var hans eneste individuelle seier denne sesongen. I tillegg tok han sitt tredje NM-gull i stafett for Byåsen, også denne gang sammen med Verdenius og Estil.
2003: God sesongstart og ny VM-medalje
Hetland fikk en god start på sesongen. Under den tidlige verdenscupstarten i Düsseldorf i slutten av oktober gikk han inn til 3. plass på sprinten, og under den egentlige verdenscupstarten i Kiruna fire uker senere, gikk han inn til 4. plass på 10 km fri – på en dag som ellers var en stor nedtur for norsk langrenn – med 1 mann blant de 15 beste.
Hetland fortsatt med verdenscupseier på sprinten både i Clusone og Cogne. Etter 5. plass på sprinten i Linz, ble han nr 13 på 20 km skiathlon i Ramsau – som nest beste nordmann. Bare veteranen Kristen Skjeldal på 12. plass slo ham, på nok en skuffende dag for norsk langrenn. Hetland avsluttet førjulssesongen på toppen av verdenscuplista – og som eneste nordmann blant de 13 beste i verdenscupen!
Under VM i Val Di Fiemme gikk han seg på nytt til finalen, men der måtte den regjerende mester se seg slått av både svenske Thobias Fredriksson og Håvard Bjerkeli.
Under NM måtte han også se slått av Håvard Bjerkeli i sprintfinalen. Han tok også sitt fjerde NM-gull i stafett for Byåsen, men det var på ingen måte Hetland sin fortjeneste at det ble gull dette året. Til en forandring gikk Hetland andre etappe, og til tross for at Frode Estil sendte ham ut i tet, vekslet han 40 sekunder bak teten. Det ble likevel gull til Byåsen etter en imponerende etappe av skiskytteren Lars Berger, som var en av landets beste fristilsløpere denne sesongen og fersk NM-vinner på 30 km fri.
For øvrig var andre halvdel av sesongen en skuffelse for Hetland, som likevel tok 2. plass sammenlagt i sprint-verdenscupen, bare 25 poeng bak Thobias Fredriksson, og 9. plass i verdenscupen sammenlagt.
2004: Tapte prestisjeduell i NM-stafetten
2004 ble en typisk mellomsesong for Hetland, der hans eneste verdenscupseiere kom i lagsprint (Dobbiaco, sammen med Haavard Bjerkeli) og stafett (Davos). Han måtte vente helt til sprinten i Drammen i slutten av april før han fikk en individuell pallplass i verdenscupen. Hetland slo de svenske finaledeltakerne, men måtte nok en gang se Bjerkeli foran seg på resultatlista. Likevel ble han nr 4 i sprint-verdenscupen og nr 14 i verdenscupen totalt.
Avslutningen av NM-stafetten ble en prestisjeduell mellom landets to beste spurtere i fristil – Lillehammers Tore Ruud Hofstad og Byåsens Tor Arne Hetland. De knivet også om å gå ankeretappen for det norske stafettlaget i verdenscupen. Hofstad lå foran inn på stadion, men Hetland hadde som vanlig stor fart og kom opp på siden. Så gikk de side om side hele oppløpet og over mål, og det måtte målfoto til for å avgjøre at Hofstad hadde slått Hetland med 3 centimeter.
2005: VM-sølv og sammenlagtseier i sprintverdenscupen
Under VM i Oberstdorf tok han seg til sprintfinalen i det fjerde mesterskapet på rad, men i spurten ble russiske Vassilij Rotsjev jr for sterk og Hetland måtte nøye seg med sølv. Etter tre VM-sprinter stod han dermed med en medalje av hver valør.
I Oberstdorf stod lagsprint på programmet for første gang. Øvelsen gikk i fristil, og Norge stilte med sine to raskeste fristilsløpere – Tore Ruud Hofstad og Tor-Arne Hetland. Kombinasjonen viste seg å være en vinneroppskrift. Hofstad rykket fra feltet på sin siste etappe, og sendte Hetland ut med 8.7 sekunders ledelse. For en gangs skyld slapp Hetland å ta ut alt i spurten for å vinne VM-gull, og for tredje gang stod han øverst på pallen da en sprintøvelse stod på mesterskapsprogrammet for første gang.
Hetland hadde ellers en sterk sesong, og med to seiere (Bern og Drammen) og tre andreplasser gikk han også endelig helt til topps i sprintverdenscupen. Han plukket også noen poeng på distanseløp, men det var likevel den sterke sprintsesongen som gjorde at han også tok tredjeplass i verdenscupen totalt.
2006: Første distanseseier i verdenscupen
I november 2005 vant han sin første verdenscupseier på distanse da han vant 15 km klassisk under verdenscupen på Beitostølen. I løypa som passet godt for Hetlands gode stakeegenskaper fikk han sterkest konkurranse av romkamerat og lagsprintkollega Jens Arne Svartedal, som likevel måtte se seg slått med 17 sekunder.
I sitt tredje OL ble det sølv på lagsprinten, som stod på OL-programmet for første gang. I den individuelle sprinten ble det imidlertid ingen suksess for den regjerende mesteren. Han var han på vei opp i teten mot avslutningen av semifinalen da Bjørn Lind (som senere vant finalen) begynte å skøyte og traff Hetland. Hetland gikk overende og mistet dermed sjansen til å forsvare gullet. Han endte sist i sin semifinale og gikk dermed heller ikke til B-finalen. Hetland ville protestere, men juryen avviste at det var noe protestgrunnlag. I de offisielle resultatlistene er Hetland nr 10 på OL-sprinten i Torino.
Hetland avsluttet sin OL-karriere slik han begynte den – med å gå 50 km fri – denne gang som fellesstart. Men Hetland (og de øvrige nordmennene) var hektet av før det skulle spurtes om medaljer. Han gikk i mål til 33. plass – 1 minutt og 24 sekunder bak Giorgio di Centa.
Hetland vant en ny sprintseier i verdenscupen i canadiske Vernon i desember 2005. I tillegg tok han 2. plass i Düsseldorf og 3. plass i Otepää. Til slutt gav dette ham en tredjeplass både i sprintverdenscupen og i verdenscupen totalt.
2007: Første vinner av sprinttrøya i Tour de Ski
2007-sesongen startet som vanlig bra for Hetland – med 3. plass på skøytesprinten i Düsseldorf, 3. plass på klassisksprinten i Kuusamo og 2. plass på 15 km klassisk i Cogne, bare slått med 3.6 sekunder av Eldar Rønning.
Nyttårsaften 2006 ble den aller første Tour de Ski etappen arrangert i München. Hetland kvalifiserte seg ikke til finalen på den innledende sprintetappen, men 5 dager senere gikk han helt til topps under sprinten i Asiago. Dagen etter ble han nr 4 på 30 km klassisk fellesstart i Val Di Fiemme. Foran siste etappe hadde han allerede sikret seg den aller første sprinttrøya i Tour de Ski. Han lå på 4. plass foran den siste etappen. Han klarte seg godt opp slalåmbakken, men måtte slippe russeren Aleksandr Legkov forbi seg, og gikk dermed i mål til 5. plass i historiens aller første Tour de Ski.
2008: Ny distanseseier i verdenscupen og ny sprinttrøye i Tour de Ski
I desember 2007 viste han at han fortsatt kunne vinne distanserenn i verdenscupen, da han spurtet inn til seier på 30 km fri fellesstart i Rybinsk. Dette var hans 11. seier i verdenscupen, og skulle bli hans siste i karrieren.
Under Tour de Ski gikk Hetland inn til en ny 5. plass sammenlagt og delt seier med Petter Northug i kampen om sprinttrøya.
I mars gikk Hetland inn til seier i langløpet Engadin Ski Marathon i Sveits etter å ha slått Dario Cologna i spurten.
For fjerde året på rad var han topp-6 i verdenscupen totalt. Etter to 3. plasser og 4. plass i 2007 ble det 6. plass i 2008. Det var femte gang han var blant de to beste nordmennene i verdenscupen totalt.
2009: Tredje sprinttrøye i Tour de Ski
Han avsluttet mesterskapskarrieren med å bli nr 22 på VM-sprinten i Liberec i 2009, 35 år gammel. Han hadde da deltatt i totalt 3 OL (1998-2006) og 6 VM (1999-2009)
Denne sesongen vant han sprintetappen i Praha under Tour de Ski, og tok sprinttrøya i touren for tredje året på rad.
I sin siste sesong ble Hetland nr 3 sammenlagt i sprintverdenscupen. Det var sjette gang han stod på pallen sammenlagt i sprintcupen og ellevte året på rad han var blant de 6 beste!
Stafettløperen Tor-Arne Hetland
Hetland gikk på det norske stafettlaget som tok VM-gull i Lahti i 2001, han ble juniorverdensmester på stafett i 1993, og han gikk også flere ganger på det norske vinnerlaget i verdenscupstafetter. Stafettseieren for det norske andrelaget i Holmenkollen i 1996 er allerede nevnt. Også da han gikk på det norske vinnerlaget på Beitostølen i november 2007 var det andrelaget han gikk for. Hetland sørget for seieren ved å slå Tord Asle Gjerdalen på det norske førstelaget i spurten.
Men det er kanskje i NM-stafettene Hetland har gjort seg sterkest bemerket. Med 5 gull og 2 sølv i NM-stafett for Byåsen er Hetland en av de mestvinnende NM-stafettløperne på herresiden. Bare 3 løpere har flere NM-gull i stafett for klubblag enn Hetland (lenke).
Trenerkarriere i flere land
Hetland la opp som aktiv langrennsløper etter 2009-sesongen. I sesongen 2009/10 var han trener for Tysklands landslag i sprintlangrenn. Før sesongen 2010/11 ble det inngått et samarbeid mellom de sveitsiske og tyske skiforbundene om en felles sprintgruppe med Hetland som trener.
Hetlands navn ble nevnt da Norge skulle ansette ny hovedtrener i 2011, men da var det Trond Nystad som ble ansatt. Hetland var også aktuell som trener for det norske sprintlandslaget i langrenn våren 2013, men da valgte Skiforbundet Arild Monsen, og Hetland fortsatte som trener for det sveitsiske sprintlandslaget fram til 2014.
Våren 2014 ble Hetland ansatt som landslagstrener for Canada, med ansvar for verdenscuplaget i Europa. Under Hetlands ledelse tok Alex Harvey VM-sølv på sprint og VM-bronse på 30 km fellesstart med skibytte. Utover det må det vel karakteriseres som en middels sesong for de canadiske langrennsløperne.
Etter denne rundturen som trener i Tyskland, Sveits og Canada ble Hetland ansatt som assistenttrener på det norske herrelandslaget i april 2015. Han tok over jobben etter Steinar Mundal, som gikk ut av trenerteamet etter sesongen. Hetland har tydeligvis vært en populær trener, for han var landslagsløpernes favoritt da det skulle ansettes ny hovedtrener etter Trond Nystad ett år senere.
Hetland har sin formelle trenerutdannelse fra Meråker videregående skole, Høgskolen i Nord-Trøndelag og diplomtrenerutdannelsen fra Sveits, som tilsvarer topptrenerstudiet i Norge. I pressemeldingen som Skiforbundet sendte ut i forbindelse med ansettelsen av Hetland som hovedtrener heter det bl.a. at «Tor-Arne vil være garantisten for den gode treningskulturen som Martin Johnsrud Sundby og co, sammen med Trond Nystad, har stått for den siste perioden».
Utenfor sporet
Tor-Arne Hetland er gift med Guri Knotten, som han ble kjent mens han gikk på videregående skole i Meråker. De har også jobbet sammen. Hun var sportssjef i Sveits en periode mens Tor-Arne var trener for de sveitsiske sprinterne.
I 2012 gikk Hetland seirende ut av NRKs reality-konkurranse «Mesternes Mester» etter å ha slått frisbee-spilleren Sune Wentzel i finalen.
Oppsummering
Vi kan trygt slå fast at den nye landslagstreneren er blant de aller beste langrennsløperne Norge har fostret de siste 25 årene. Han er ikke helt i klasse md Bjørn Dæhlie, Thomas Alsgaard og Petter Northug, men på nivået under disse 3 har han meritter til å konkurrere med de aller fleste. I tillegg til de tre nevnte løperne er det bare tre andre mannlige langrennsløpere fra Norge som har vunnet både individuelt OL- og VM-gull i denne perioden – Frode Estil, Ola Vigen Hattestad og Tor-Arne Hetland.
I tillegg har altså Hetland VM-gull i stafett, VM-gull i lagsprint, 13 enkeltseiere i verdenscupen (inkludert hans to etappeseiere i Tour de Ski), en sammenlagtseier i sprintverdenscupen, seks pallplasser i sprintverdenscupen sammenlagt, to tredjeplasser i verdenscupen sammenlagt, tre sprinttrøyer i Tour de Ski, 2 individuelle NM-gull (ett på sprint og ett på distanse), NM-gull i lagsprint og 5 NM-gull i stafett.
Så gjenstår det å se om han kan følge opp suksessen som landslagstrener.